Sommeren 2014 reiste kongen, statsministeren, forsvarsministeren og en hærskare med offiserer og diplomater til Normandie for å feire at det var gått 75 år siden den allierte landgangen på det naziokkuperte, europeiske fastlandet.

Med til Frankrike var også en hel gjeng med gamle hardhauser – norske veteraner fra Krigen.

I landsbyen hvor norske kamppiloter hadde hatt sin første base, ble de nye gatenavnene – altså Avenue Norvege, Avenue Oslo OG Avenue Narvik – avduket i et nytt boligområde. Bånd ble høytidelig klippet over, mens Gardemusikken spilte og alle de uniformerte salutterte.

Siden 1945 har navnet på den nordnorske småbyen vært et begrep for stort sett alle skolebarn i Le Grand Nation – for der var franske styrker med på å gi tyskerne sitt første nederlag.

På 44 andre steder i landet, finnes det også en Narvik-gate.

«Helten»

Tyskerne forbinder stadig byen med «Helten fra Narvik» og general Eduard Dietl og hans tapre «Fjellmarine».

Fortsatt fortelles historien om de 2000 østerrikske bergjegerne, som sammen med 2500 matroser fra senkede krigsskip holdt stand i to måneder mot tallmessig overlegne franske, polske, britiske og norske styrker.

Fortsatt flyter tyske loppemarkeder og antikvariater over med bøker om Narvik og den tyske krigsmaktens innsats der. Og «Narvik-skiltet» er et ettertraktet samlerobjekt.

Ukjente helter

I Warszawa står det enorme minnesmerket med den evige ilden for landets ukjente soldater midt i byen og blir bevoktet av soldater døgnet rundt.

Narvik har sin selvsagte plass, hogget i granitt blant navnene på de stedene i verden hvor landets tapre soldater gjennom århundrene har kjempet og stupt.

I 2015 var jeg til stede i Narvik, da kronprinsen kom for å inspisere norske, franske, polske og britiske avdelinger – som alle marsjerte stramt gjennom byen.

Det var etter å ha deltatt under kransenedleggelse på hverandres krigsgraver og monumenter rundt omkring i byen.

Ikke østerrikere

Den tyske militærattacheen var også om bord på en norsk fregatt med høytstående polakker, franskmenn, briter og nordmenn som ble satt ut for å kaste blomster på vannet der allierte skip ble senket – og mange mistet livet – i løpet av april og mai 1945.

Det var første gangen at en offisiell representant fra datidens aggressor fikk lov å komme.

«Noen» hadde visket tyskerne i øret, at så lenge de ikke hadde bedt om unnskyldning for det som skjedde i 1940, kunne de bare holde seg unna. Beklagelsen kom i 2010 – og siden den gangen har våre tyske Nato-partnere vært velkomne.

Elefanten i rommet er østerrikerne. General Dietls soldater kom stort sett alle sammen fra Klagenfurt og der omkring. Men siden østerrikerne i alle år har valgt å spille på at det ikke var dem, men den tyske Führer’en som den gangen angrep og okkuperte dem, så vil de heller ikke be om unnskyldning for sin rolle i Wehrmacht.

Les også: Offiserer i glemt fangenskap

Der i gården er det ikke snakk om å vedgå at 98 prosent av landets borgere i 1938 hilste den tyske naboen velkommen. Nei, med dagens lesemåte så var østerrikerne sannelig også ofre. (De vil slett ikke minnes om at Adolf Hitler selv var østerriker).

De skulle så gjerne være med på de utallige arrangementene i Narvik – men blir demonstrativt ikke invitert.

Gamle «helter»

Eduard Dietl var en av Hitlers yndlingsgeneraler, en erklært nazist fra første øyeblikk – og en kritikkløs tilbeder av Alle Tiders Største Krigsherre ( «Gröfaz») – som var det respektløse tilnavnet som ble hengt på Hitler etter at han hadde begått alle tenkelige feil på alle frontavsnitt – for øvrig slik som Vladimir Putin driver på i våre dager.

Da vesttyskerne i 1956 fikk lov av seierherrene til å etablere et nytt forsvar, var det med alt fra gamle Hitler-generaler til 5000 tidligere soldater og offiserer fra Waffen-SS.

Les også: Nå identifiseres de som drepte nazi-angivere

De gamle «heltenes» navn ble brukt på kaserner og – for øvrig – også gater rundt omkring i landet. Da var alt glemt om at Dietl egentlig var en middelmådig taktiker, som av sine egne soldater ble holdt ansvarlig for tusenvis av kamerater som mistet livet under de mange mislykkede forsøkene på å ta Murmansk. Glemt var alt om «Slakteren fra Litza».

Nå husket de bare «Helten fra Narvik». Først mot årtusenskiftet ble Dietl og hans likesinnede fjernet fra det offentlige erindringsbildet.

Forsvunnet

Da jeg i 2010 for første gang besøkte Nowy Sacz – en middels stor soveby to timer med bil sør for Krakow – ble jeg på byens torg møtt av en diger utstilling med bilder av polakker i aksjon ved og i Narvik.

Skolebarna i byen vet inderlig godt at flesteparten av de 5000 frivillige polakkene som slåss i de fire bataljonene – kalt «Podhale halv-brigaden» – kom fra nettopp dette området. Godt hundre av dem stupte.

De visste godt hvordan mange av de tyske bergjegerne noen få måneder tidligere hadde deltatt i overfallet på nettopp deres del av Polen, begått fæle krigsforbrytelser og vist liten respekt for motstanderne – ikke minst polske kvinner og barn. Så tyskerne i Narvik hadde mindre enn liten lyst til å møte nettopp polakkene i strid. For polakkene slåss til siste mann og tok sjelden krigsfanger.

Tre polske jagere deltok også, og 60 mann ble med ned, da «ORP Grom» ble senket av et tysk fly.

Når polakkene kommer til Narvik for å markere årsdager, så har de gjerne med et kompani eller to med speidere. De dyrker nemlig historien om «Grom» og holder minnene i hevd.

Les også: De dødes dag – også for de polske som falt for Norge

Britene og franskmennene valgte til slutt å trekke seg ut i ly av nattens mulm og mørke. Den 10. juni 1940 var de forsvunnet, for DA hadde tyskerne overfalt Belgia og Frankrike – og styrkene skulle i stedet settes inn der. I virkeligheten hadde de påført tyskerne det første nederlaget under Annen verdenskrig. Men DET er en annen historie.

Oppdiktede kjærlighetsdrama

Etter krigen ble det over alt i og rundt Narvik satt opp minnesmerker og krigsgraver. Franskmenn, polakker og briter kom tilbake for å minnes det som skjedde og å hedre hverandres innsats og sine egne falne.

Du kan ikke spasere gjennom byen uten å snuble over minnesteiner, eller gå på kirkegården uten å se gravsteinene.

Norske historikere og forfattere har skrevet metervis om bøker om krigen i Narvik. Likevel henger det i hele Nord-Norge igjen et inntrykk av at de to månedene med intens krig – der 27.000 allierte soldater brakte sammen med 8000 tyskere, samt kjempet mot barske vilkår i den norske vinter-fjellheimen – ikke blir behandlet med samme respekt og pondus som motstandsbevegelsen og de sørnorske «gutta på skogens» innsats.

Jeg håper at filmen om Narvik kan rette opp noe av dette bildet. Men det er ikke sikkert, for her brukes det mye tid og mange filmmeter på oppdiktede kjærlighetsdrama og ganske særnorske vinkler som gjerne kunne blitt overlatt til eventyrbøkene.

God begynnelse

Nå som krig og et fascistisk regimes overfall på nabostater igjen er blitt europeisk virkelighet, skulle vi kanskje begynne å ta fram igjen vår egen nære krigshistorie – og da tenker jeg først og fremst på nettopp det dramaet som utspant seg i Narvik.

En Narvik Plass i Oslo hadde vært helt på sin plass – og en passende demonstrasjon av at også vi sørfra er klar over hva som den gangen foregikk der.

Vi kunne til og med mobilisere en skikkelig porsjon med respekt og beundring for alle de av våre landsmenn som slåss der – og som mistet livet der – samt, ikke minst, alle de utenlandske våpenbrødrene som kom til oss for å forsøke å drive et menneskeforaktende regime ut av landet vårt.

Les også: En stor mulighet som ble svakt utnyttet

Filmen er i så måte en god begynnelse – men er på ingen måte noe forsøk på å fortelle den virkelige historien om det som skjedde den gangen.