Serien «Krøll» på NRK er en flott serie, som retter fokus mot det å være annerledes på håret.

Selv om jentene og guttene i programmet er ganske unge, må jeg innrømme at jeg som kvinne over 50 kan relatere til mye av det de sier. Jeg har ikke røtter fra Afrika, men er født med tykt hår og krøller. Jeg har hatet håret mitt så lenge jeg kan huske.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Det er både morsomt og vondt å dele erfaringene gjennom et langt liv med krøller. Fordi krøllete hår dreier seg ikke bare om hår, men om identitet, om selvkjærlighet og selvhat, og om å stikke ut når man har lyst å passe inn.

Glatt hår var idealet

Iranske damer ofte har langt, glatt og mørkt hår. Det blir sett på som sexy og eksotisk. Det har jeg ikke hatt. Helt siden barndommen var det vanskelig å stelle håret, til tross for at mamma var skikkelig kul og ikke så opptatt av glatt hår. En gang gredde en slektning håret mitt med så stor frustrasjon at jeg mistet en stor bunke hår.

I Iran og i offentligheten måtte jeg gå med hijab på grunn av landets lover, så jeg slapp å forholde meg til saken. Men, på hjemmefester var det alltid glatt hår som var idealet. Dessverre hadde vi ikke begreper som «å være seg selv», «mangfold» og «individualitet», slik som i Vesten.

I land som Iran er det mye skjønnhetshysteri rundt kvinner med krøllet hår. Man blir ikke bare sett på som uattraktiv, men også som en krass og vanskelig som person.

Et liv med krøller

Folk kan være ganske sårende og ufine med de stygge kommentarene sine.

I studietiden på Ingeniørhøgskolen i Oslo var det en mannlig klassekamerat som på død og liv ville ta på håret mitt på en fest. Han inviterte andre klassekamerater til å ta på håret mitt, som om jeg var et slags dyr. Det var både ubehagelig og ydmykende.

Også det å date norske menn var vanskelig i mine yngre dager. De ville aldri ta på håret mitt, enda de sa at de hadde lyst på meg. Noen ble for eksempel hysteriske om håret mitt traff dem i ansiktet. Jeg lærte etter hvert at en som ikke elsker håret mitt, kan neppe elske meg. Det var en god lærdom.

Men problemet var ikke bare nordmenn. Da jeg reiste til Egypt for første gang, ble den egyptiske turguiden interessert i meg. Han tok meg til byen ved første anledning som bød seg. Jeg var spent på at han skulle vise meg rundt i byen, men det han egentlig ville var å ta meg med til frisøren for å glatte ut håret. Det var et sjokk.

Les flere kommentarer fra Mina Bai

Jeg husker en kvinne fra Egypt søkte asyl i England. Grunnen var at hun ble mobbet for sitt krøllete hår. Det ble jeg også, av en frisør på Grønland som insisterte på at de ulike frisyrene jeg viste han ikke passet til mitt hår fordi det var krøllete. Den dagen kjøpte jeg min første rettetang. Det var en av de beste dagene i mitt liv.

50 år senere glatter jeg fremdeles ut håret, til tross for at jeg samtidig føler på at jeg glatter over hvem jeg egentlig er.

Kulturell appropriasjon?

Nylig skrev studenten Emilie Eseme Jensen i P3 at afrikanske fletter ikke må brukes av hvite, for noen av flettene har historier og referanser fra slavetiden.

Jeg mener vi må slutte med moraliserende pekefingre overfor unge som vil ta eierskap til flettene sine. Det er fint å ha forståelse, særlig når det ligger så mye lidelse og traumer bak historiene deres. Samtidig har jeg sett enkelte hvite folk flette håret, kun fordi de er glade i afrikansk kultur og afrikansk sang. De gjør det ut av kjærlighet og for å vise solidaritet, uten å påstå eierskap til dem.

Les mer fra Norsk debatt

Det finnes også enkelte hvite folk som ser ned på hvite som bruker afrikanske fletter. Vi må kunne se gråsoner og gi folk litt alburom til å prøve, feile og finne frem. Alt er ikke svart hvit lenger, og takk og lov for det.

Vi kan fortelle våre historier. Ved å gjøre det, tar vi andre mennesker med til vår verden. Vi lar dem se vårt perspektiv. Og derfor er serier som «Krøll» så viktig.