Gå til sidens hovedinnhold

«Jeg har ikke pratet med noen på fire dager. Jeg er så ensom»

Nå må vi pårørende og andre bråke litt, slamre i dørene og banne i kirka, om vi må.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Jeg så på Debatten på NRK forrige uke om å være gammel, og å bo på institusjon i verdens rikeste land.

Jeg blir mer enn trist, jeg blir forbanna!

Handler ikke om økonomi

At vi ikke har råd til å ta vare på våre eldre på en verdig og god måte. At vi ikke har råd til å servere appetittvekkende og nok mat handler ikke om økonomi, det handler om kultur og holdninger. At vi ikke har ressurser til å gå på tur med de som bor på institusjon, eller ansette aktivitører og kulturarbeidere i institusjonene, handler heller ikke om økonomi.

For å forstå hvorfor Norge er et av de beste landene å bli født i, må vi ta inn over oss at det var generasjonen født på 50 og 60- tallet som formet dagens samfunn.

Det er de eldre vi skal takke. Takke for skolene, sykehusene, barnehagene - ja, til og med velferdssamfunnet. Det aller minste vi kan gi dem som takk for innsatsen, er en verdig eldreomsorg. Slik er det ikke i dag.

Er det slik vi skal behandle våre eldre?

Forrige måned var jeg på besøk hos min tidligere nabo, som er en eldre dame født på 50-tallet. «Jeg har ikke pratet med noen på fire dager. Jeg er så ensom», fortalte hun før tårene trillet. Er det slik vi skal behandle våre eldre?

Les også: Hvordan har du det, egentlig?

Når jeg som en ung mann har norskpakistanske venner som bor i samme husholdning med sine besteforeldre, og ser hvor lykkelige de er, så blir jeg knust av å høre min tidligere nabo gråte som følge av ensomheten. Knust over kontrastene jeg ser.

Nå må vi pårørende og andre bråke litt, slamre i dørene og banne i kirka, om vi må. Vi trenger tydelige og aktive pårørende, de gamle fortjener at vi bruker stemmen vår.

For deres skyld!

Les flere meninger fra Norsk debatt

Kommentarer til denne saken