Gå til sidens hovedinnhold

Jeg har søkt 421 jobber som jeg ikke vil ha

Jeg ser ikke etter ny jobb, og jeg vil ikke ha en ny jobb. All jobbsøkingen er egentlig et stikk til Erna og maset fra Nav.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

En versjon av dette innlegget ble først publisert på Facebook og er gjengitt med forfatterens tillatelse.

Nav tok kontakt om jobbsøking i går. Igjen.

Med enda et avslag på søknaden om å få hjelp til førerkort, selv om begge parter mener det vil utvide søknadsmulighetene mine.

Ikke at det er nødvendig, jeg har jo jobb. Men jeg er, som mange andre, permittert på grunn av en pandemi som har hatt utslag i hele verden.

Steng ute fra arbeidsplassen

Vi i HoReCa (hotell, restaurant og kantine, inkludert utesteder) har hatt stengte dører nasjonalt, men aller verst i Oslo med noen måneder stengt tidlig i pandemien og i de siste seks månedene siden november.

Vi er stengt ute fra våre arbeidsplasser. Allikevel maser Nav om at jeg bedriver jobbsøking. Nav sier selv at jeg er permittert, men behandler meg som arbeidsledig.

Søkte på 421 jobber

Irritasjonen ble ekstra stor når statsministeren indirekte kalte oss latsabber og gulpet opp at man bare skulle skaffe seg en ny jobb. Og Nav fortsetter å pirke deg i såret med nesten ukentlige «hvordan går det med jobbsøkingen?».

Så da søkte jeg jobber. Og i søkerbrevet skrev jeg at at statsministeren går god for denne kokken, i hvilket som helst yrke han nå hadde søkt jobb i.

For det var det jeg gjorde. Samtlige jobber jeg fant på finn.no som jeg kunne sende CV og søkerbrev med få klikk, sendte jeg til. Alle 421 av dem.

Så; Erna, regjeringen, Nav og hele det norske folk: Jeg skal nå fortelle litt om hvordan jeg, og de fleste pandemipermitterte, har det med jobbsøking om dagen.

«Takk for at du søkte – neste! »

Jeg søker jobber. Men all jobbsøkningen er egentlig et stikk til Erna og maset fra Nav.

For jeg ser ikke etter ny jobb og jeg skal ikke ha ny jobb. Jeg har jo en jobb, som er midlertidig stengt.

Alt vil bli bra igjen, sant? Eller er ikke radbrekkingen av bransjen vår ferdig snart?

Når det er over tusen søkere på jobber innen mitt yrke, er det minimal sjanse for at noen gidder å lese alle søknadene nøye. Om enn i det hele tatt.

Jeg får så vidt svar fra de aller største bedriftene som har automatiserte tjenester. Meldingene er like hver gang de «ikke har behov for en med min erfaring» og andre tomme ord de kommer med.

Oppfølgning jeg har fått fra Nav, og fra venner som jobber med rekruttering, sier alle samme tingene: min bransje er spesiell.

Å ha 16 jobb-bytter på 25 år er langt fra uvanlig.

I kokkebransjen.

Men slike tall tar seg ekstremt dårlig ut når arbeidsgivere fra andre yrker skal lese søknaden din, da ting som «stabilitet» og «hvor lenge man har vært i tidligere arbeidsforhold» anses som viktige faktorer.

«Takk for at du søkte – neste!»

Vel, faktisk ikke det engang.

Førerkort og regelrytteri

Det er én ting jeg kan og liker ekstremt godt, og det er å jobbe med mat og drikke. Og derfor har jeg naturligvis et ønske om å jobbe med nettopp det – mitt kompetanseområdet.

Kompetanse er ord folk liker å bruke i utlysing av en stilling. Kanskje på tide at Nav og Erna også skjønner hvorfor det brukes så flittig?

De fleste jobbene som nå involverer mat og drikke, er jobber med behov for bil. Og jeg har ikke førerkort.

Nav sin begrunnelse for å ikke kunne hjelpe med videre progresjon i jobbsøkingen er at jeg ikke kan få hjelp til førerkort fordi «jeg er permittert, ikke arbeidsledig».

Videre får jeg beskjed om at det ikke finnes særlig med jobber innen mitt yrke og at de få som er blir ekstremt vanskelig å få, fordi det en mange om beinet. Fordi bransjen er stengt, naturligvis.

Og så sier Nav at et førerkort ville ha hjulpet jobbsøkingen min enormt, men det kan de ikke tilby «fordi du er permittert fra jobben din, du er ikke arbeidsledig».

«Men hvordan går det med jobbsøkingen?».

Setningen «Vi kan ikke hjelpe med førerkort, for du er bare permittert, ikke arbeidsledig» er et skoleeksempel på regelrytteri. Vil de ha folk i arbeid, eller vil de ikke?

Permitterte har maks 80 prosent av vanlig lønn i dagpengeordningen og når samtlige utgifter har økt (min huseier ga meg ni prosent husleieøkning i julegave), blir de av oss med lavtlønnede yrker lidende desto mer.

Da bruker man ikke to måneders dagpenger på å skaffe seg førerkort, kun for å søke oppfylle Nav-ansattes måltall. Man bruker dagpengene på å overleve.

Noe av det verste man kan gjøre

Jeg er ikke interessert i kurs for oppfølging.

Det er ingen verdens ting å følge opp, da dere ikke ønsker å hjelpe annet enn å sende demotiverende meldinger om at man fremdeles ikke har fått seg jobb og lenker til kurs som visstnok skal hjelpe meg til å søke jobber. Jobber jeg ikke skal søke på, fordi jeg har en jobb jeg er permittert fra.

Det er noe av det verste man kan gjøre med en person: ignorere hva noen sier, ikke «se mennesket» og høre på hva det egentlig behøver.

Spesielt når man tilbyr hjelp.

Kokk eller arkitekt?

Dere kan ha en annen oppfatning, men realiteten er at et jobbsøkerkurs hjelper svært lite for en 46 år gammel kokk i pandemitiden.

Jeg blir ikke ansatt som bussjåfør, eiendomsmegler eller veterinær fordi kokken var på et Teams-møte for å lære meg å sette opp en CV.

Om det finnes et kurs som gjør meg til interessant som arkitekt, bilmekaniker og anestesilege over et par uker, så blir jeg imponert.

Eller et kurs som gir meg og 17 000 andre i hovedstadens utelivsbransje en mulighet til å jobbe i nettopp Oslos utelivsbransje de neste seks månedene.

En ny jobb

CV-en og søknadsbrevet mitt er laget av profesjonelle fra rekrutteringsbyråer. Så om det skulle skje at jeg blir tilbudt et jobbintervju, ville jeg være forberedt på lik linje med tidligere jobbintervjuer.

Fordi en ny jobb har alltid vært en ny mulighet til å lære mer. Til å bli bedre. Til å få mer kunnskap og mer kompetanse.

Men nå vil jeg først og fremst tilbake på jobben MIN. Den jeg allerede har.

Ikke en ny jobb, i en totalt usikker jobbfremtid.

Jeg er lei

Ja, jeg er lei av å gå rundt og drive dank.

Ja, jeg er lei av ikke bare én, men flere Nav-ansatte som bedyrer sin kunnskap om et trangt arbeidsmarked, men kan allikevel ikke la det gå to uker uten mas om man fortsatt søker om jobber som selv sier ikke finnes.

Ja, jeg fyller ut samtlige skjema Nav har sendt.

Ja, jeg oppdaterer aktivitetsplanen så fort det skjer noe (og en gang så fort at det som skulle skje ikke skjedde allikevel).

Ja, jeg tar jobber utenbys, om guttungen kan være lengre tid hos sin mor, slik vi har gjort tidligere under pandemien. For det er mer enn bare meg som påvirkes av permitteringen.

På grunn av mitt yrke har jeg det siste året vært på oppdrag i Molde, Bergen, Lom/Bøverdalen, Halden og var milimetre unna å havne i Odda også.

Og nei, jeg vil ikke være med på Navs «digitale oppfølging».

Jeg vil kun svare «hjelp meg med førerkort» hver gang dere tar kontakt om jobbsøking.

For det er det eneste steget videre for meg, er jobber innenfor mitt fagfelt. Og arbeidsplasser som ønsker å ansette en småfeit, halvgammel kokk.

Det handler om måltall

Jeg har ingen tvil om at Nav-ansatte er flinke i sin jobb og hjelper mange. Men, når du allerede har en jobb du liker: forstår dere ikke at det er svært irriterende å få spørsmål nesten ukentlig om jobbsøking, nye muligheter og kurs for søkeprosessen?

Dette er ikke noe ment som hat mot Nav eller tiltakene deres. Men mange vil kanskje kjenne seg igjen likevel.

I denne spesielle situasjonen kan det virke som om man forsøker å nå måltallene, snarere enn å veilede permitterte.

Så tenk på dette neste gang dere tar kontakt får å spørre meg om hvordan det går med jobbsøking og vil ha meg med på kurs for jobbsøkere:

Jeg skal ikke hjelpe meg selv, for å hjelpe dere med å få meg i arbeid.

Fordi jeg er ikke arbeidsledig, jeg er permittert. Ikke sant?

Kommentarer til denne saken