(Bergensavisen): Jeg hater å bo i Bergen med hund. Jeg sliter så voldsomt med å kunne ha en koselig tur med hunden min uten å gå på tå hev med alle antenner aktiver og maksimal radarstyrke hele tiden.

Problemet er folk med hund i bånd, som bare slipper hunden sin frem og folk med løse hunder som driter i å kalle inn hunden sin nå vi kommer.

Jeg prøver å trene min hund til at hun ikke får hilse på alle hunder, men heller å gå pent forbi. Det er flere grunner til.

En av dem er at jeg har en psykisk bagasje. Mennesker med hund kan også ha angst, depresjon, personlighetsforstyrrelser, autisme og mange andre sykdommer/utfordringer som påvirker psyken.

Faktisk blir mange med slike diagnoser også rådet til å skaffe seg et dyr fordi det kan hjelpe dem. Mange velger hund.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Man tenker jo på hvor fint det blir å ha en turvenn som tvinger en til å gå en fin tur i parken daglig, få dagslys som er så viktig mot depresjon og så videre. Det tenkte jeg også.

Nå er de koselige turene med hunden min oftere en stressfaktor. En STOR stressfaktor! Jeg må mentalt være helt skjerpet, og hele tiden ha oversikt over alt rundt meg, i full radius.

Når vi møter andre hunder i bånd, kaller jeg inn min til en «fot» og korter inn båndet, mens jeg analyserer eieren som kommer gående.

Kommer eieren til å dra inn hunden sin, eller må jeg ta motet til meg å rope: «Vi vil ikke hilse!»?

Les også: Nå har mennene fått en ny utfordrer

Jeg har ikke lyst til å rope. Jeg har opplevd så altfor mange ganger å bli kalt stygge ting og kjeftet på fordi min hund ikke får hilse. Og jeg er ikke rappkjeftet nok til å klare å komme med gode svar i pressede situasjoner, jeg blir bare stille. Ofte er det å vade ut i terrenget rundt verre enn å rope, ellers drar jeg ofte med meg hunden min langt ut til siden.

Hvis jeg ikke kan få økt avstanden har jeg ikke noe valg: Jeg trekker pusten og roper fremover «vi vil ikke hilse!» mens jeg håper på at det ikke er en vrang eier som kommer oss i møte. Enda verre er det med løse hunder der eieren ikke er å se, eller eieren ser oss og ikke bryr seg om å prøve å kalle inn hunden eller å spørre.

En hundeeier som ikke respekterer mine ønsker om å ikke la min hund hilse på fremmede hunder, kan ødelegge hele dagen for meg og flere dagers passeringstrening for hunden min. Et slikt møte får meg til å kvie meg for å gå tur med hunden lenge etterpå.

Jeg skulle ønske jeg kunne ha dratt til folketomme områder langt borte for å gå tur, men i min situasjon er det sjelden en mulighet.

Det er et økt fokus på psykisk helse for tiden, kanskje vi kan utvide fokuset til å også spørre hverandre før man slipper hunden frem?

Dagen er så mye bedre med et enkelt spørsmål: «Kan de få hilse?». Svaret mitt blir da ganske enkelt: «Nei takk, men takk for at du spør». Så kan jeg få gå videre på turen min med lave skuldre og et smil om munnen.