Saken er hentet fra skribentens egen Facebook-side. Nettavisen har tillatelse til å publisere den.

Jeg er bekymret. Bekymret for barna. De barna som mistrives hjemme, fordi de blir utsatt for neglisjering, fysisk, psykisk og seksuell vold. De som det er alt for mange av, men som man ser og hører så lite fra, fordi de er redde for å være annerledes, eller for å svikte noen som står dem nær.

Jeg er bekymret, for det er en tanke som har festet seg i meg de siste dagene, og nå slipper den ikke taket.

Hva om det var meg? Hva om det var meg som måtte sitte i loockdown som barn, med med min familie. Hvordan ville det ha gått da?

Og på grunn av den tanken kan jeg ikke være stille lenger. Jeg kjenner på en trang til å BRØLE! Slik at alle kan se, høre og forstå. Men jeg er redd for at stemmen min ikke er høy nok.

Dette er min historie.

Livredd

Jeg var den type barn som gruet meg til helger og ferie. Jeg levde for hverdagen, for kun i hverdagen kunne jeg samle litt krefter og bare være meg.

Hvorfor skal dere nå få vite litt mer om.

Jeg vokste opp i et hjem med kun én voksen. Én voksen som ikke kunne ta vare på seg selv engang. Og hun hadde ansvar for meg.

Eller det blir egentlig feil å si, for fra jeg var altfor liten var det vel jeg som hadde ansvar for henne.

Mamma pleide å fortelle at hun var dødssyk, og at hun snart kom til å dø. Derfor måtte jeg være snill og gjøre som hun sa.

For tenk på stakkars mamma, som snart kom til å dø?

Så jeg gjorde som hun sa. Jeg var jo livredd for at noe skulle skje henne. Så livredd at jeg sto opp flere ganger på nettene for å sjekke at hun pustet.

Dette ble fort en trend.

Hun fikk meg til å gjøre ting jeg var alt for liten til å ha ansvar for, med påskuddet om at hun var dødssyk. Og om jeg nektet eller ikke hadde lyst, sa hun at om jeg fant henne død en dag kom det til å være min feil.

Til tross for dette var jeg lojal.

Hun var den eneste jeg hadde. Hvis jeg mistet henne hadde jeg jo ingen. Mamma fortalte at barnevernet ville komme og hente meg hvis jeg noen gang fortalte noen andre hvor syk hun var. Hun fortalte at de aldri kom til å la meg se henne eller noen andre i familien igjen.

Jeg trodde henne.

Les også: Det må smerte byråden å se hvordan ungdom nærmest presses til å bryte reglene

En natt

Jeg var 14 år da jeg en natt våknet opp og hørte rare skrapelyder fra mamma sitt rom.

Mamma lå på gulvet i sitt eget spy og tryglet meg om å hjelpe henne på do. Hun klarte ikke stå på beina, men jeg husker jeg slepte den tunge kroppen gjennom stua og inn på toalettet.

Hun hadde prøvd å ta en pilleoverdose.

Hun sa at dersom jeg ringte ambulanse kom hun aldri til å tilgi meg. Så lite lyst hadde hun til å overleve.

Jeg ringte ambulansen.

Ambulansen kom, og jeg gikk og la meg igjen. Alene i den rotete leiligheten.

Noen timer senere våknet jeg og gikk på skolen. Det var ingen som visste hva som hadde skjedd. Bare jeg.

Hvordan kunne jeg leve i dette uten å fortelle det til folk, tenker du kanskje? Jo, det skal jeg svare på.

Tabu

Skolen, venner og det som skjedde utenfor hjemmet var min frisone. Her kunne jeg være akkurat den jeg ville, og slippe alle bekymringene, kun for en liten stund.

Det siste jeg trengte var at andre skulle se annerledes på meg, eller behandle meg annerledes fordi de visste.

Derfor pakket jeg hemmeligheten min inn så godt jeg bare kunne. Jeg beskyttet den på samme måte som en binne beskytter ungene sine.

Det skulle gå mange år før jeg innså at mamma aldri var dødssyk. Hun var psykisk syk. Men dette ble skjult, til og med for meg.

Psykisk sykdom var tabu den gang. Det ble godt dekket over og førte til at hun aldri fikk hjelp. Og jeg var den som måtte ta konsekvensene. Tabu kan gjøre stor skade.

Bekymret

Visste du at i 2011 ble det i en artikkel fra FHI rapportert om 450 000 barn som bor i et hjem med foreldre som er psykisk syke eller er alkoholavhengige? Fant ingen nyere rapport, men tallet sier likevel noe om omfanget.

Mørketallene er sannsynligvis store.

Tenk om jeg bare hadde visst at det fantes så mange andre i en lignende situasjon som meg? Tenk om det hadde blitt snakket om? Sannsynligheten for at jeg hadde snakket om det hadde temmelig sikkert vært større.

Mange barn som bor under vanskelige og uverdige forhold er veldig flinke til å late som om alt er bra. Hovedgrunnene til dette er: frykt for stigmatisering, lojalitet ovenfor voksenpersonen, redsel for å føle seg annerledes og utenfor - om andre får vite noe.

Les flere saker fra Norsk debatt her

Og disse barna er jeg bekymret for nå. De som bærer en alt for tung sekk og likevel går så rakrygget de bare kan. De som gruer seg til helg og skoleferie. Hva skjer med dem nå som skoler, fritidsaktiviteter og Norge er stengt?

Alt skal bli bra, sier de. Jeg vet ikke helt, sier jeg.

For hadde det vært meg som hadde blitt satt i lockdown den gangen, vet jeg ikke hvordan det hadde gått.