(MittLørenskog): Som journalist har jeg tidligere intervjuet kvinner som har gått gjennom én eller flere spontanaborter. Likevel kom det som et sjokk da jeg selv fikk vite på ultralyd i uke 14 at fosteret i magen var dødt og hadde vært det i noen uker.

Kun tre uker før dette hadde vi sett en tilsynelatende frisk baby på tidlig ultralyd med beskjed om at alt så ut som det skulle være, så fortvilelsen var stor.

Men det jeg undres over, og noe som overrasket meg i denne prosessen, var hvor lite jeg visste om spontanabort eller det man kaller for «missed abortion».

Som gravid og under selve perioden hvor jeg måtte gjennomføre en hjemmeabort, var det ikke mye informasjon å få, annet enn at jeg måtte ta noen piller for å få ut fosteret.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

På sykehuset fikk jeg en pillesom skulle starte prosessen. Deretter skulle jeg vente to dager før jeg tok de resterende pillene som skulle sette i gang aborten.

Etter at pillene var hentet ut, var beskjeden at jeg skulle dra hjem. Dagen før aborten skulle settes i gang hadde jeg smerter som tok seg mer og mer opp utover ettermiddagen. Til slutt ble det så ille at jeg ikke klarte å stå oppreist og måtte kave meg bort til badet.

Jeg ante ikke hva som skjedde. Beskjeden jeg fikk var jo at aborten skulle igangsettes idet jeg tok de fire pillene. Ingen hadde sagt noe om at det kunne skje før den tid.

Jeg hadde derfor ikke tatt noe smertestillende og måtte ligge over do og rope og skrike i flere timer med en smerte som minnet om min første fødsel.

Lettelsen var stor da hele fosteranlegget kom ut, men også så sårt.

Jeg kjente på en frustrasjon over at ingen fortalte meg at aborten kunne skje dagen før jeg tok pillekuren.

Norske helsemyndigheter anslår at mellom 10 og 30 av hundre graviditeter ender med spontanabort, så hvorfor snakkes det ikke mer om?

Les også: Dette kan skje oss alle

Jeg synes at man også som frisk og gravid burde fått litt informasjon om dette på forhånd slik at man i det minste vet litt om hva som potensielt kan skje. Når man går gravid, er oppfølgingen god. Så hvorfor er det ikke like mye fokus på kvinnen idet svangerskapet ender i toalettet?

Selv om aborten var over,føltes det ikke slik i mange uker etterpå. Det eneste jeg ville vite var om aborten hadde vært vellykket, men så lenge jeg ikke følte meg dårlig var det ingen grunn til å komme inn til sykehuset, var det som ble formidlet til meg.

Å gå i flere uker og lure på hva som skjer med kroppen er en ekstra belastning psykisk. Alt man vil er bare å få en bekreftelse på at alt har gått bra.

I 2020 vedtok Stortinget en ny lov som skulle sikre bedre oppfølging av kvinner som opplever abort, etter at flere kvinner hadde stått fram i media og fortalt om mangelfull oppfølging. Nå er det snart tre år siden vedtaket ble innført, og jeg kan selv skrive under på at lite har skjedd.

Les også: Denne reverseringen vil ramme de som har minst og er mest sårbare

I Sverige tilbys alle kvinner støttesamtale med jordmor eller psykolog etter en spontanabort, men i Norge finnes det ingen nasjonal faglig retningslinje om oppfølging etter spontanabort, ifølge Helsedirektoratet.

Jeg har verken fått spørsmål eller noe som helst informasjon om oppfølging etter en abort. Dette må man rett og slett ordne selv.

På nettet fant jeg ut at stiftelsen Amathea er en organisasjon som tilbyr oppfølging etter spontanabort. Men hvorfor informerte ingen i det offentlige helsevesenet meg om dette?

Etter å ha pratet med flere jeg kjenner som bor andre steder i landet som også har gjennomgått en spontanabort eller missed abortion, er våre erfaringer helt like. Dette gjør meg både trist og ganske oppgitt.

Nå som temaet kvinnehelse endelig er framme i lyset, bør også spontanabort settes på agendaen.