Alderdom og ensomhet går hånd i hånd – og bare halvparten av de enslige i den tyske hovedstaden har en hund til å trøste seg. At jula er en høytid som mange gruer seg fælt til, er sikkert ikke noe særberlinsk fenomen. Men nå ser det ut til å bli skikkelig stusselig for riktig mange.

Pandemi-innskrenkingene gjør at alle veldedige middagsprosjekter på julaften for lengst er strøket. Tirsdag ga nok mange fra seg et lettelsens sukk, da det kom beskjed fra oven om at det blir tillatt å samle ti vaksinerte rundt et middagsbord. Jeg tror – og håper – at det kommer til å bli riktig mange slike nabomiddager på årets julaften. For andre alternativer finnes ikke.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Jernbane-katedralen

Det vil si – det går an å bli med på loddtrekningen til et digert julearrangement som skal gå av stabelen på sentralbanestasjonen – Hauptbahnhof. I selve hallen er det så mye gulvplass – og så høyt under taket - at det går an å slippe inn et par tusen av de mest fest-hungrige til noen ompapa-salmer og et take away-måltid. Initiatorene lover å omvandle stasjonen til en katedral, som det står. Mon det.

Egentlig ville Olaf Scholz’ nye regjering vente til etter julaften med de voldsomste tiltakene. Men i går klinte Robert Koch-Institut – tyskerne svar på Folkehelseinstituttet – til med en advarsel om at tingene holder på å komme helt ut av kontroll – og anbefalte øyeblikkelige inngrep i en fart.

De som forsvinner

De drastiske tiltakene kommer – men først den 28. desember. Nyttårsaften blir i år preget av forbud mot fest og fyrverkeri. Og nå rasler politikerne med lenkene. «Ikke en bølge er på vei mot oss – DETTE er en hel vegg», som en av dem uttrykker det. Så dette lukter av lockdown og vanskelige tider.

Samtidig med nedlukking og isolasjon, dukker fjorårets mest beklemmende problem opp igjen for fullt.

For i løpet av de siste to årene har jeg – og mange med meg – opplevd at folk bare forsvinner.

Det oppstår kanskje et rykte om at noen hadde sett en ambulanse foran eiendommen. Eller sågar en historie om at naboer var involvert i å bestille legehjelp til dramatisk syke. Men å - etterpå - ringe sykehuset for å spørre hvordan det står til, er helt umulig for andre enn ektefeller eller nære slektninger. Slike finns det i mange tilfeller ikke - og da er det i virkeligheten ingen som har legal tilgang på informasjoner – med mindre pasienten selv på forhånd har sørget for å utstyre utenforstående med en juridisk holdbar fullmakt.

Sykehusene kan ikke engang bekrefte eller avkrefte at vedkommende overhodet er innlagt.

Les også: Faren tok livet av hele familien - fordi han var redd for at de tre døtrene skulle bli tvangsvaksinert

Naboen

Mange av oss hadde forsøkt å holde et øye med henne i fjerde etasje som begynte å glippe litt på både hukommelse og renslighet. Da ambulansen trillet vekk, fordi en nabo hadde funnet henne med lårbeinsbrudd – ja, så var det det siste vi så til den noen og åtti år gamle kvinnen. Selv hadde jeg kjent henne i minst 20 år, noen av de andre naboene i over 40. Et elskelig og hjelpsomt vesen, som passet seg selv og aldri ga omgivelsene noen grunn til å snakke bak sin rygg.

Jeg pleide i årenes løp å slepe kattesanden hennes opp trappa – for selv brukte hun minst en time på turen. Som regel oppdaget jeg henne på halvveien – og pleide å kjefte og smelle om forrykte kvinnfolk som ikke bare kan ringe på døra mi – men selv begynner å bære de tunge sekkene. Hun elsket det – og fniste kokett.

En dag ble hun hentet av ambulansen.

Hemmeligholdet

Siden det var kul umulig å få opplyst noe på sykehuset, hadde vi ikke annet å gjøre enn å vente på myndighetene. Det vil si – når et ensomt menneske går bort, dukker det etter to-tre måneder opp en namsmann for å rydde ut eiendelene. Og HAN kan opplyse om når dødsfallet fant sted. Vi måtte bare gå ut fra at naboen vår hadde fått samme billig-begravelse som så mange andre. Først blir den døde kroppen sendt over grensa til Tsjekkia, der de fattige fra Tyskland blir kremert til ekstra lukrative priser. Etterpå blir urna fraktet tilbake til Berlin, hvor den settes ned blant alle de andre navnløse gravene uten stein eller skilt på.

I nabolaget har vi sågar en egen «prest» for slike anledninger, og jeg aner ikke hvor mange billig-begravelser jeg i årenes løp har opplevd. Musikk fra medbrakt kassettspiller og velvalgte ord fra hobby-presten, før følget av naboer og bekjente følger urna til de anonymes del av kirkegården. Men ikke en gang en slik seremoni blir mulig med dagens iskalde hemmelighold fra byråkratiet.

Les også: De som har en sovesofa midt i Berlin

«Takk – De også»

Også hun som pleide å stå i krysset og vente på meg, er forsvunnet. Hun var midt i syttiåra, bitteliten av vekst og hadde en strikka-bikkje i XXS. «God morgen», kvitret hun. «Og en riktig god morgen til Dem», svarte jeg. «Ha en fortsatt god dag. Og en god helg, når vi kommer så langt». «Takk – De også».

Da vi hadde gjennomført vår lille seremoni, så smilte hun fornøyd, tok kjæledyret under armen og satte kurs mot gamlehjemmet. Noen ganger kom jeg en time senere enn vanlig. Hun var der likevel. Så jeg kunne ikke la være å mistenke henne for å ha stått der hele tida og ventet - bare for å utveksle disse replikkene med meg. Det var sikkert flere lignende samtalepartnere i livet hennes, men mange var vi nok ikke – og særlig mye ble det aldri sagt.

En av de andre stamgjestene på kafeteriaen hadde hørt at hun fikk lungebetennelse. Han mente nok korona.

Ordensmakten

Det var heller ikke så greit med henne som hver morgen satt på bordet ved siden av mitt. Den godt voksne kvinnen snakket aldri med noen, men hadde et par lys levende øyne som fulgte interessert med i de mange små opptrinnene som finner sted på et slikt sted. Hvis nordmannen skulle havne i munnhuggeri med den tyrkiske servitrisen, så lo hun høyt – men uten å si et ord.

En dag var også hun borte.

Jeg lot meg overtale til å gå bort i blokka og banke på døra. Etterpå ble det ringt til politiet og en hyggelig betjent brøt alle regler, da hun betrodde meg at saken var undersøkt – og at kvinnen befant seg på sykehus – der hun etter omstendighetene hadde det bra.

To uker senere dukket kvinnen rasende opp på kafeen og skjelte ut vertinna for å ha pusset ordensmakten på henne. Hva ville ikke naboene hennes tro, nå som politiet hadde vært der flere ganger og spurt etter henne? Etterpå holdt hun seg unna i nesten et år.

Les flere kommentarer av Asbjørn Svarstad

Men her om dagen satt hun der igjen og smilte som ei sol. Det var nok lyden av julefeiring – og ensomhet – som hadde fått henne til å tilgi oss. Hyggelig det, som en litt kynisk servitrise uttrykte det: Men om hun blir borte en gang til, er det ikke snakk om at noen herfra går bort for å ringe på – «bare att du veit det».

Uten juletre

Det står i avisen at Berlin har massevis av organisasjoner med folk som vil hjelpe til med å kaste lys over jule-ensomheten. Totalt skal det være snakk om 1300 mennesker – men i år har de altså fått beskjed om å holde seg hjemme på den store kvelden.

Les mer fra Norsk debatt

Jeg aner at det kan bli folksomt her på fredagskvelden, for de første tre har allerede ringt for å spørre om vi har planer for kvelden – en annen måte å invitere seg selv på. Jeg hørte grevinnen advare en av «sine» eldre om at vi her i huset verken har svinekjøtt eller juletre. Men det var visst ikke så farlig. Og mannen min pleier å lese juleevangeliet PÅ NORSK, fortsatte hun. Heller ikke DET hjalp.

Nå venter jeg bare på at «mine» skal melde seg. Det blir nok stinn hytte her, er jeg redd. Og det blir sikkert en god historie av det – etterpå.