Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Senfølger av korona, kalt «long covid» eller «post covid», har endret livet til millioner av mennesker verden over. Sykdommen er foreløpig en ligning med flere ukjente komponenter. Årsaken er ukjent og det samme er behandlingen. Det vi imidlertid vet, er at de samfunnsøkonomiske og sosiale konsekvensene er enorme.
De rammede går stille i dørene og venter på å bli tatt på alvor.
Åtte måneder med utmattelse, dårlig hukommelse, tung pust, hjernetåke, søvnplager, konsentrasjonsvansker, migrene, feber, sensitivitet for lyd og lys.
Listen er lang. Long covid, kalles det.
Les også: Forskere har funnet tre typer «long covid»
Jeg går med genser på vranga, går over veien uten å se meg for, glemmer bursdager, tar bussen ett stopp for å spare krefter, sovner utmattet midt i dyreparken, kjøper boken «energityvene» men har ikke energi til å lese den, koker vann i 10 minutter uten egg, skjener ut i veien med vindkast og er alltid den som drar hjem først.
Nå er et flittig brukt uttrykk i livet mitt «LC-fast» (long covid-fast), som betyr å dra et sted for så å ikke makte hjemveien. Har vært LC-fast på Rema 1000 og på en benk i Tøyenparken 800 meter fra huset mitt, blant annet.
Hvorfor skal du bry deg om det?
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
En mulig grunn er at rundt en av fem som har vært smittet av covid har lignende hverdager som dette. Millioner. Likevel er sykdommen underkommunisert.
Jeg tror flere er som meg: Nervøse for å være åpne. Nervøse for å bli stående utenfor arbeidslivet og bli diskriminert fordi ingen vet hvor lang tid det tar å bli frisk. Nervøse for å bli stemplet som en unnasluntrer. For det er det som ofte skjer når det ikke er nok kunnskap om en sykdom.
Legen tok én blodprøve. Ingen vitaminmangel, ergo er jeg frisk, ikke syk – bare lat. Eller stressa? Det er i hvert fall min egen feil, visstnok.
Når et problem ikke er synlig blir det ofte oppfattet som ikke-eksisterende. Du ser meg på mine (få) gode timer. Timen hvor jeg smiler og danser på Slottsfjellfestivalen. «Du ser frisk ut».
Du ser ikke dagene tilbrakt på sofaen i forkant. Du ser ikke hvilepausen kombinert med et par tårer inni den skitne blå plastboksen underveis, og du ser heller ikke de 15 sammenhengende timene med søvn i etterkant.
Laderen min er defekt, og hele livet blir tilbrakt på spareblussmodus.
Vi har alle et bilde av hvordan en syk person ser ut. Blek, rufsete hår, joggebukse, melankolsk og kanskje en tilhørende stokk? Jo mer oppegående en ser ut, jo mer hvisking bak ryggen om svik og velferdsstat nevnt i samme setning. Men sannheten er at en som regel ikke kan se om noen er friske eller ei.
Hele 96 prosent (!) av kronisk syke har en sykdom som er usynlig.
Jeg skulle ønske det stod «syk» i panna mi så de stygge blikkene uteble når jeg opptar et sete på en buss fylt til randen.
Les også: WHO: 17 millioner europeere har long covid-symptomer
Long-covid er bare én av utallige sykdommer med mangelfull forskning, og som dermed også fører med seg mangelfull sympati for de rammede. Dette gjelder særlig sykdommer som rammer KVINNER, som mange har fått øynene opp for den siste tiden.
Kvinner vinner long covid-lotteriet dobbelt så ofte som menn, og det er ikke noe å rope hurra for.
Det er verdt å nevne at denne sykdommen er relativt ny, og forskere er på saken. Dette i motsetning til blant annet endometriose, ME og fibromyalgi, som har eksistert lenge og like lenge vært skjøvet under teppet.
Jeg siterer kloke Ragnhild Holmås: «Jo mer legevitenskapen leter i kvinners celler, desto mindre vil legene trenge å lete i kvinners troverdighet».
Jeg tror jeg kan snakke for de fleste kvinner og si at våre celler herved er stilt til disposisjon.
Etter å ha møtt flere syke den siste tiden har en hypotese utviklet seg: De som ikke har mulighet til å jobbe er kanskje de som har størst ønske om å jobbe.
Det er krevende å være hjemme og akseptere at en ikke kan bidra til å bake Norges kake større. Å føle at en ikke har såkalt «nytteverdi». Men jeg har innsett at min verdi som menneske overhodet ikke korrelerer med hvor mange lapper jeg putter i statskassa.
Alles egenverdi er konstant og opphører ikke i en sykemeldingsperiode.
Det finnes andre og viktigere verdier enn penger, som ikke kan måles. Og vi alle bidrar med hver vår smule til fellesskapet, selv om det ikke alltid blir anerkjent i den grad det fortjener. Som det å være en empatisk venn eller en smilende nabo. Et medmenneske.
Før våre veier skilles vil jeg si: vær raus med andre. Og hvis ikke du klarer det, vær i det minste taus.