Er kroppen din overfylt med hvite blodceller får du tilbud hos Rikshospitalet, tilbud hos de beste legene, tilbud om den beste behandlinger som skal både tilrettelegge for deg og gi deg omsorg. Er kroppen din overfylt med vonde tvangstanker gir de deg piller, hauger av piller og sprøyter uten å fortelle deg hva de inneholder.

Hva er ingrediensene? Hva fyller de din kropp med egentlig?

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Jeg er en flykning, jeg har reist hele veien fra Mosul, Irak til Drammen, Norge. Jeg har samlet solstråler fra Mosul til Drammen, i håp om trygghet og forståelse. I Irak så vi folk bli henrettet, de ble drept foran våre øyne fordi de var sinnsyke! De lå bare i sengen sin, de hørte stemmer som ikke var der og så ting som ingen andre så. De ble dermed henrettet, for det var ikke plass til psykisk lidelse.

I kulturen vår fantes det ikke psykiske lidelser. Det var bare menn i hvite frakker som hørte på hjerterytmen din. De hørte hjerterytmen min mange ganger, men de undersøkte ikke hjernen. Min egen hjerne spiste seg selv opp.

Min historie er kort og brutal, men enkel. Min historie er lik mange andres, men min historie er offentlig. Da jeg var 16 år ble det erklært at jeg hadde ustabil emosjonell personlighetsforstyrrelse, borderline. Jeg befant meg i et av de rikeste og mest velstående land i verden, et land som hadde blitt erklært for å være det lykkeligste landet.

Les også: Den nye regjeringen vil frata psykisk syke sin selvbestemmelsesrett

Det er rundt 200 land i verden, og ut av alle disse landene så var Norge nummer én. Vi skulle være lykkelige her, men jeg var ikke det, for jeg sleit med psykisk helse. Hjernen min spiste seg selv opp. Jeg fikk ikke cellegift, hvor var cellegiften min? Cellene mine er syke, hjernen min blør og hjertet mitt er svakt. Hjerte mitt har endret fasong og form på grunn av diagnosen.

Jeg vet alt om tvangsbehandling, for jeg har blitt tvangsbehandlet i flere år. Da jeg var 16 år gammel så prøvde de å behandle meg med religion. Min muslimske lege sa til meg at jeg må høre på koranen, og ikke psykologen. Jeg ble derfor låst inne av slektninger i et lite rom mens koranen spilte i bakgrunnen, dette skjedde hver dag før lunsjtid. Jeg forsto ikke ordene, jeg kunne ikke dette arabiske språket så godt. Jeg lyttet og lyttet.

Les også: «Blir jeg like høy som pappa?»

Jeg fikk beskjed om å faste selv om det ikke var den hellige måneden ramadan. Jeg fastet, for det var bedre hjelp enn mine faste medisiner. Diazepam var ikke et like sterkt legemiddel som det fasten ville være. Jeg fastet. Jeg fikk beskjed om å la pannen min berøre bønneteppet oftere, så jeg begynte å gjenta samme bønner om og om igjen. Jeg lot tungen min bevege seg i bølger og uttale trosbekjennelser, for da ville diagnosen min forsvinne.

Jeg vasket tungen min med Zalo, håndsåpe og sjampo før jeg uttalte trosbekjennelsen, tungen min måtte være ren for synder. Jeg var 16 år og ble fratatt min selvbestemmelsesrett til min psykiske helse. Synden min var min diagnose.

Les flere meninger fra Norsk debatt

Den nye regjeringen vil frata psykisk syke sin selvbestemmelsesrett. Det kan ikke la dette skje, for vi er mennesker og ikke forsøkskaniner. Vi trenger vår cellegift slik som kreftpasienter får sin. Vi er som dem, også vi er syke. Det finnes ingen ulikheter mellom sykdom. Vi er alle syke enten det er fysisk eller psykisk.

Mennesker har gått gjennom følelser, kjærlighet, ømhet og lidelse gjennom århundrer, og det samme gjelder psykisk syke.

Å frata oss selvbestemmelsen kommer ikke til å endre på vår sykdom.