Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
En gang i tiden skulle ikke personer som meg være med på fiske.
Vi skulle stå igjen på land, mens mannen vår dro ut for å sørge for familien. Han skulle være borte flere måneder mens vi skikket hus, fjøs og barn og alt som ellers måtte dukke opp. Vi hadde pakket lofotkista til ham, med tykke votter fra ulla til sauene våre hjemme. Vi sendte med ham det han kunne trenge de iskalde ukene på havet.
Men vi kunne ikke sende med oss selv. Vi fikk ikke være med i båten. For på sjøen betydde vi ulykke.
Jenter ble sosialisert inn i kvinnerollen ved at mødre, tanter og bestemødre lærte dem å sy og lage mat og passe søsken i et sosialt fellesskap. På samme måte lærte fedre, onkler og bestefedre gutter opp i mannsrollen.
Kvinner var kvinner og menn var menn og sånn var det. Sånn var det en gang i tiden.
Det startet da fiskeren Susanne Mortensen (24) i en kommentar hos NRK anbefalte andre kvinner å ikke bli fiskere.
«Jeg er dritflau over foreninger, rederier, lag, kollegaer og alle andre som bare har sittet på gjerdet og sett på at jeg som kvinnelig fisker blir trakassert og mobbet på det groveste. Jeg er flau over dere som har kalt meg svak, hore, fettkjerring, hysterisk og fått meg til å tro at jeg ikke kan», skrev hun.
De brukte kallenavnene som om de var navnet hennes. Om hun hadde en dårlig dag, måtte svaret være at hun hadde mensen. Hun opplevde at kolleger tok på kroppen hennes uten lov. På Dagsnytt 18 ble hun spurt av programleder Lilla Sølhusvik om hun ikke bare kunne si ifra.
– Hvem kan man si ifra til? Sjefen er med på det, spurte Susanne tilbake. Lederen i Norges Fiskarlag, Kjell Ingebrigtsen, sa det var prisverdig at hun sto fram. Også fiskeren Linda Larsen (23) fra Sør-Varanger sto fram. Hun fortalte at hun hadde følt seg trakassert på jobb.
– På den første båten jeg jobbet på var det en som begynte å ta på meg og kysse på meg. Da måtte jeg bare vri meg vekk og si at jeg var lesbisk så han skulle slutte, sa hun til iFinnmark. Det var Lindas aller første jobb.
– Det er egentlig mest fra andre enn de jeg jobber med, for eksempel folk som går forbi på kaia og kommer med kommentarer. Det er mye seksuelt, som «er det du som gir dem haill på havet?» og sånne ting. Eller folk som sier «du vet at du blir skitten under neglene?», sa hun.
Linda understreket at disse opplevelsene var unntaket snarere enn regelen, men én slik hendelse er én for mye. Jeg vet ikke med dere, men jeg liker å gå på jobb og bli respektert. Om jeg må forsvare noe på jobb, er det ikke min egen kropp. At kvinners kropp og biologi blir brukt som hersketeknikk er ikke nødvendigvis nytt, men tiden, den er ny.
Les også: Uredd, omstridt og vanskelig å vippe av pinnen
Da Susanne Mortensen møtte lederen i Norges Fiskarlag, Kjell Ingebrigtsen, i Dagsnytt 18, sa han at de ville gjøre noe med problemet. Da var de avhengig av at folk sto fram og fortalte om opplevelsene sine, sa han.
Da journalisten vår jobbet med saken om Linda, snakket hun med flere kvinnelige fiskere, men kun Linda ville stå fram. Noen hadde ikke opplevd trakassering, men andre sa de ikke turte å si noe før de tjente mer, var mer økonomisk sikret. Hvis kvinner av frykt for sin egen framtid ikke våger å fortelle om trakassering og mobbing, ligger ikke ansvaret lenger hos kvinnene.
Da må arbeidsgivere, organisasjoner og sentrale myndigheter legge til rette for at fiskerne kan varsle på en trygg måte. De må få den hjelpen de trenger slik at de ikke må føle seg alene. Jeg vil gjerne høre fra de mannlige fiskerne: Kjenner de seg igjen i dette? Er alt som det bør være i næringen?
Jeg vet ikke hvorfor kvinnelige fiskere blir kalt for navn og befølt av kolleger. Jeg vet at ikke alle fiskere trakasserer og mobber. Jeg vet at historie og kultur spiller en rolle. Jeg vet at det fra 2018 til 2019 ble fire flere kvinnelige fiskere i Norge. Det er langt ifra mange, men kvinner vil være på havet nå, de vil være fiskere og ikke bety ulykke.
Idet dette skrives, er det ikke lenge før den nye regjeringen presenteres. Man kunne jo syntes det var sprekt om det ble en kvinnelig fiskeriminister – noe det ikke ligger an til nå – men det er i det aller minste lov å håpe at ivaretakelsen av fiskere som Linda og Susanne står høyt på agendaen.
Jeg tror ikke Susanne og Lindas historier er unike. De har vært modige som har sagt ifra, og jeg vet at de ikke er alene. Vi er mange som står igjen på land, men vi står med dem.