(Smaalenenes Avis): Vi lever i en verden der ingen vet hvordan morgendagen kommer til å se ut. Vi lever i en verden der korona har preget hverdagen til oss som er unge på måter voksne ikke kan forstå. Vi har levd i en verden der vi ikke fikk den undervisningen vi har krav på.

Elever og lærere satt hjemme foran PC-skjermer, i mer eller mindre tre år. Tre år med undervisning som ikke var verken gunstig eller bra nok. Tre år uten eksamen, tre år uten sosialisering på skolen, og tre år uten diskusjoner i klasserommet.

Min generasjon blir ofte omtalt som korona-generasjonen, noe jeg (i grunnen) forstår. Det var vi som ble hardest rammet. Det var vi som ikke fikk utforske i en tid der vi skal utvikle oss, det var vi som ikke fikk erfare eksamen og det var vi som mistet dyrebar undervisning.

Man skulle kanskje tro at hverdagen vår ble normal nå som koronarestriksjonene er over. Det var i hvert fall det vi håpet på. Men slik ble det ikke.

Vi har ikke lærere. Vi mister undervisning, allerede andre uken vi er på skolen. Vi får ikke gått igjennom lærestoffet sammen med lærerne våre.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Jeg som ungdom i dag, jeg som en del av generasjon korona, og jeg som elev, trenger lærere. Jeg trenger ordentlig undervisning, jeg trenger høylytte diskusjoner i klasserommet, jeg trenger rutiner og jeg trenger struktur. Jeg trenger forutsigbarhet, jeg trenger trygghet, og jeg trenger hverdagen min tilbake.

Jeg krever hverdagen min tilbake.

En lærer er mer enn bare en som underviser. En lærer skal hjelpe oss med å bygge kloss på kloss, slik at vi er godt nok rusta for fremtiden. En lærer skal få fram potensialet som vi har i oss, og veilede oss til å bruke det på best mulig måte. En lærer skal forberede oss på videre utdanning, slik at vi etter hvert kan få oss gode jobber.

En lærer gjør en av samfunnets viktigste jobber.

Vi har mangel på lærere i Norge, så det at en utdanna lærer skal sitte utenfor skolen og streike i stedet for å undervise, er feil bruk av ressurser, og en skam for samfunnet vårt.

Jeg pleide å se på det å være elev på norsk skole som et privilegium. Jeg pleide å være takknemlig for at jeg hadde et så godt skolesystem, gode lærere, og for at jeg har muligheten til å ta høy utdanning. Jeg pleide å glede meg til å gå på skolen, og jeg pleide å glede meg til å lære.

Jeg skal ha eksamen for første gang i år. Hvordan skal jeg være klar for eksamen, om jeg allerede har gått glipp av pensum, fordi jeg ikke har lærere til å undervise meg?

Les mer fra Norsk debatt

For ikke å snakke om alle de ungdommene i Norge hvor skolen er vesentlig for ikke å falle utenfor samfunnet. De som har slitt seg gjennom tre harde år hjemme, av ulike grunner. De som ikke kan være på skolen uten lærere i frykt for å bli trakassert eller mobbet. De som ikke kan være hjemme, i frykt for vold eller rusmisbruk. Hva skjer med disse ungdommene når de ikke har voksne rundt som de kan stole på? Hva skjer med disse elevene når trygge lærere ikke er der?

Vi har lover og regler som beskytter oss i kriser. Vi har goder i Norge, som andre land bare kan drømme om. Vi har en velferdsstat som sørger for at vi lever godt i Norge. Men vi har ikke lærere? Personlig sliter jeg med å forstå logikken.

Hvordan kan et land som hevder å «satse på fremtiden», ikke satse på elever og lærere? Hvordan kan vi som elever, i ett av verdens rikeste land, ikke ha lærere til å undervise oss?

Hvorfor skal ikke lærere og elever prioriteres, når det er vår generasjon og utdanning som skal drive landet om et par år?