Vi hadde lite da jeg vokste opp og reiste sjeldent på utenlandsferie. Etter sommerferien delte mine klassevenner hva de hadde gjort i ferien. Noen reiste til Syden mens andre krysset Atlanterhavet. Flere dro på hytta ved sjøen eller på fjellet. Jeg var stort sett hjemme og hadde asfaltferie.

Inntil 40 prosent av foreldre kjenner på et press om å reise bort på ferie. Jeg visste godt at vi verken hadde råd til å fly, bo på hotell eller leie/eie hytte, men kjente aldri på skam. Jeg følte heller at jeg også hadde verdens beste sommerferie. Jeg vil bare dele at det er mulig å gi barna sine en fullverdig ferie selv om man ikke har god råd.

Pappa var bilelektriker, og mamma var hjemmeværende med fire barn. De forsørget også mine besteforeldre i Vietnam med pappas beskjedne lønn. Jeg kan bare forestille meg hvor tøft det må ha vært til tider økonomisk. Men de plagde aldri seg selv eller barna med alle vanskelighetene de stod ovenfor. De satt aldri våkne om nettene og bet negler av frykt. De gråt ikke over spilt melk. Det som er, er det som er.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

De er forbilledlige i måten de møter verden på. De lager sitronsaft ut av sitronene de har fått utdelt i livet. Pappa kunne tjene noen ekstra kroner hvis han reparerte biler etter jobb. Etter en kveld i garasjen kunne han ligge på sofaen og lese fagbøker til langt ut på natt for å finne ut av hva som var feil med bilen. Til den dag i dag kjenner jeg få som har så yrkesstolthet som min pappa med sine motor olje-fargede fingre og en sneip bak øret. Etter hvert drev moren min et bilpleiesenter, en av de første kvinnelige bedriftseiere med minoritetsbakgrunn i Norge.

«Er du ikke flau over å bare vaske biler», spurte jeg henne en gang.

«Det er ikke noe å være flau over hardt arbeid», var svaret jeg fikk.

Noen ganger er vi så opptatte av hva andre gjør og tror det er fasiten til vår lykke at vi glemmer at alle mennesker har ulike utgangspunkt i livet.

Mamma og pappa aksepterte verden som den var og gjorde alltid det beste ut av enhver situasjon. Alt var så uanstrengt rundt dem.

I sommerferien fanget vi krabber og blåskjell på Nes, badet i Larkollen eller teltet hjemme i hagen. Jeg og lillebroren min syklet rundt i nabolaget og var i ekstase når vi oppdaget ruter vi ikke hadde syklet på før. Foreldrene våre kunne dra oss med på bilturer i Norge eller til nabolandene, og ingen minner fra Hunderfossen eller Sommerland kunne måle seg med mammas latter rundt grillen og pappas gitarspill når vi stoppet på en rasteplass. Det var som tiden ikke fantes. Mamma og pappa kunne krangle høylytt, men de passet alltid på at vi barna forstod at kranglene ikke var farlige.

Det var lov å være sint, og det var både riktig og viktig å stå opp for sine meninger. De sa tydelig ifra når de opplevde urettferdighet. Foreldrene mine sørget for at vi barna så at de alltid ble venner igjen.

I feriene hadde pappa mer tid til å være sammen med det oss - det var det beste jeg visste!

Jeg fikk lov til å være lengre oppe og se på dramakomedier fra Hong Kong med han. Vi diskuterte gjerne plottet og skuespillerne. Når jeg ser tilbake på det, var det nok her min interesse for manus og regi startet. Jeg følte meg sett, og det skulle liksom ikke mere til.

Det handlet ikke om hvor vi dro på ferie, men heller hva vi gjorde. Det var ikke synd på oss. Vi syntes aldri synd på oss selv, men heller heldige som hadde hverandre.

Det viktigste i ferien er derfor noe så enkelt som at barna elsker å tilbringe kvalitetstid med mammaen og pappaen sin. De trenger ikke Bamseklubben eller Disneyworld. De trenger flokken sin.

Les mer fra Norsk debatt

Selv om de gjerne kan trekke seg tilbake med et spill, en bok eller henge med venner, vil barna alltid trenge familien sin som et sterkt fundament i livet slik at de kan stå på egne føtter og utforske verden i deres tempo.

Barna slapper av når foreldrene klarer å slappe av. De koser seg når foreldrene koser seg. De føler seg trygge når det er forutsigbarhet og kjærlighet i hjemmet.

På landsbasis lever 10.000 barn i fattigdom. Som lege, møter jeg gjerne foreldre med dårlig samvittighet når sommerferien nærmer seg. «Det er fullt mulig at de vil få en kjempe fin sommerferie. Når du gir dem din tid og kjærlighet, vil dette styrke relasjonen deres. Egentlig helt uavhengig av hva du fyller tiden med.»

Er ikke dette vi vil? Å gi barna våre en god barndom? Det er umulig å sette en pris på dette, da det er nok mer verdifullt enn all verdens penger. Vi har lagd oss en illusjon om hva som er en perfekt ferie, men til syvende sist trenger ikke barna mer enn bare å ha familien sin rundt seg. Det gjelder alltid å gjøre det beste ut av det du har.