Gå til sidens hovedinnhold

#jegføderikkealene

For meg, som har født seks barn - ville tanken på å skulle gjennom en fødsel uten partner eller andre kjente, kjære fjes til stede vært uholdbar.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Jeg har jo fått det med meg, sånn i forbifarten. At Covid-19 også har endret fødestua.

At fødende kvinner ikke får ha med seg partneren sin, at de må stå i covidkø utenfor sykehusene mens riene river dem i to.

Gud forby om de ikke får svart på om de har hatt forkjølelsessymptomer, eller har vært i utlandet siste to uker!

Men det var ikke før jeg oppdaget kampanjen #jegføderikkealene, at jeg virkelig tok det innover meg. At jeg tenkte over hva det faktisk betyr for mange.

Les også: Du føder ikke alene

Hva det ville ha betydd for meg, dersom jeg i dag skulle ha født mitt syvende barn, uten partneren min?

Det skal jeg ikke altså, seks holder.

Men dersom jeg hadde gått gravid med mitt syvende barn, ville den forestående fødselen fortsatt vært sårbar. Det ville fortsatt vært noe jeg hadde uroet meg for, og fortsatt ha vært noe jeg ikke hadde villet gjøre alene.

Og om jeg føler det slik, med all min fødeerfaring, tenk da hvordan det må være for en første- eller andregangsfødende.

Det er nok av ukjente variabler du står i møte med som førstegangsfødende. Hvor vondt er det? Hvem blir jordmor? Takler jeg smerten? Kommer babyen til å komme ut selv, eller må de bruke sugekopp eller tang, og hvor vondt vil det være i tilfelle?

Det er mulig Erna og Bent tenker noe slikt som «jammen kvinner har jo født uten mannen sin til alle tider. Det gikk jo bra før. Da går det bra nå, også»

Og ja, det gikk jo bra, men det var også helt andre tider. Det var da jordmora var ei kjerring fra samme bygd som deg, som du kjente godt, i det minste hadde du sett henne tusenvis av ganger før.

Og i tillegg hadde du mange av de andre familiemedlemmene dine rundt deg, som mor, tante og søster.

Les også: Begge foreldre burde få være en del av hele barselstida

Det var ikke som i dag at du kommer stupende inn på sykehuset. At armer og fjes du aldri har sett skal ta imot deg og babyen din, og til tross for det, til tross for at du aldri har sett hverken lege eller jordmor før i ditt liv, er det altså disse fremmede som skal hjelpe deg gjennom det som skal skje.

Hjelpe deg gjennom det du har forestående, som er det største som har skjedd deg hittil i livet. Det største, men også det mest sårbare, og mest smertefulle.

Og for meg, som har født seks barn, ville tanken på å skulle gjennom dette, gjennom min syvende fødsel uten partner, eller andre kjente kjære fjes til stede vært uholdbar.

Nettopp fordi situasjonen er så ekstremt krevende og sårbar, må man ha partneren sin der, eller i det minste en man kjenner og er trygg på, nettopp fordi det gjerne kan oppstå situasjoner der man må sette ord på ønsker eller behov, samtidig som det nærmest er umulig, for man ligger tross alt skrevs og hyler.

Nettopp derfor er partneren din helt uunnværlig, for han (eller hun) er det eneste trygge man har, den eneste som vet hva du vil når du ikke evner å gjøre rede for det selv. Og om alt skulle være soleklart, og du ikke har noe å gjøre rede for, trenger du likevel partneren din. Du trenger en trygg hånd og holde i. Et kjent ansikt som støtter deg, og leder deg igjennom.

Og hva er den faglige begrunnelsen for å frata fødende kvinner retten til å ha med seg partneren sin, om jeg må?

Les mer fra Norsk debatt her

Partnere lever og ånder sammen til daglig, og da er det også minimale sjanser for at den ene er smittet og ikke den andre. Dessuten har vi jo klokketro på munnbind nå, så hvorfor holder det ikke om partneren har munnbind på fødestua? Det holder jo blant fremmede på trikken.

Å føde er sårbart nok om en ikke skal måtte gjøre det uten partneren sin. Det er skummelt nok å stå i møtet med en fødsel, om en ikke skal måtte gjøre det alene også.

Derfor: seksbarnsmora støtter #jegføderikke alene, gjør du?

Reklame

Kun i dag: 30 prosent på alt hos Christiania Glasmagsin

Kommentarer til denne saken