Jo, både monarki generelt og arvelig statsmakt kan forsvares prinsipielt.

I Nettavisen mandag 19. september hevder Arild Rønsen at det strengt tatt er umulig å forsvare at statsmakt skal gå i arv.

Les Arild Rønsen sitt innlegg her: Noen tanker ved Elizabeth IIs bisettelse

Tja? Det er knapt en sjel som ville forsvart at flykapteinen skulle velges av og blant flypassasjerene. Isteden velges flykapteinen gjennom en grundig kvalifiseringsprosess. Kort fortalt kaller vi prosessen meritokratisk, til forskjell fra demokratisk.

Men har vi ikke en slik prosess, ville det ikke vært så dumt med at flykapteinen kom fra en familie av flykapteiner.

Ikke fordi en slik familie genetisk er bedre egnet til flykapteinsgjerningen, men fordi vedkommende da i lang tid vil ha gått gjennom trening og andre forberedelser til nettopp flykapteinsgjerningen.

Det er i mange sammenhenger vi rett og slett vil se det som galskap å besette en stilling med åpne demokratiske valg. Men for toppstillinger i statsstyret, der konsekvensene av feil valg kan være omfattende og negative, hevder mange at demokratisk valg er det eneste prinsipielt riktige.

Av maktfordelingshensyn kan det være prinsipielt riktig å ha en annen utvelgelsesprosedyre enn demokratisk valg for deler av statsstyret. Nå har en monark som i praksis er redusert til en rådgiverrolle, lite å si som en motvekt til den demokratiske makten. Men det er sunt at politikerne må redegjøre for sine forslag overfor noen som ikke er deres egne.

Les mer fra Norsk debatt her

Sunt er det også med langsiktighet. Når noe går i arv, fremmer det langsiktighet. Når et embete går i arv, blir det en motvekt til den demokratiske politikkens kortsiktighet. Det er et godt prinsipp med slik motvekt, om motvekten er aldri så svak.

Rønsen hevdet at han har til gode å høre ett eneste menneske forsvare monarkiet på prinsipielt grunnlag. Hvis Rønsen leser dette, kan han i det minste ikke med rette hevdet at han aldri har lest noe prinsipielt forsvar for monarki.