Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
DET FØRSTE HAN gjorde som fotballtrener var å rykke ned til 4. divisjon med Flint Tønsberg. Det var en dårlig start. Det neste var å havne i kvalifisering til Toppserien med Avaldsnes. Det kan heller ikke kategoriseres som annet enn ganske svakt.
Han vil mye John Arne Riise, gir alt av seg selv, men han får det ikke helt til.
For å kompensere for det tyr han til morsomheter som gjør det flaue enda flauere.
MortenP
Morten Pedersen er fra Vålerenga, Oslo øst. Jobbet freelance i Arbeiderbladet i skoletida. Til Dagbladet i 1986. To perioder som korrespondent for Dagbladet i London. Nettavisen fra 2021. Redaktør og utgiver av fotballmagasinet – 4-4-3 Gatelagmagasinet.
Å SI AT du hadde gått rett på fylla om det ikke var søndag er ikke beskjeden du ønsker å gi om ambisjonene rundt trenerkarrieren går forbi det å lage reality-TV. Å si «up yours» til mediene – det verbale uttrykket for den midterste fingeren – er heller ingen klok strategi når Toppseriekontrakten henger på to kvalifiseringskamper.
Det er ikke vondt ment når John Arne Riise slipper seg løs i kjølvannet av kampens hete, men det gjør heller ikke mannen med 110 A-landskamper for Norge noen tjenester med tanke på framtida.
Skal det å trene fotballag på stadig høyere nivåer bli en næringsvei for den tidligere Liverpool-helten, er det viktig at han blir bedre enn som så.
Les også: Ellevilt Riise-drama: – Det er fullt kaos på banen
JOHN ARNE RIISE var i sine beste stunder en fantastisk fotballspiller, full av energi, vilje og håp. Ingenting var umulig for guttungen som dro til Monaco uten hemninger. I tillegg hadde han et venstrebein støpt i gull, det var bare å tro på det og bruke det.
Han scoret noen mål for minneboka, spesielt et frispark mot Manchester United, men det jeg husker best er sangen som kom av seg sjøl etter en scoring mot Everton på Goodison Park.
Da den runget på Anfield i den påfølgende hjemmekampen – til tonene av Waltzing Matilda – skjønte jeg at han hadde skrevet seg inn i historien.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
«John Arne Riise, John Arne Riise, John Arne Riise scored a goal against The shit – and we sang, and we danced and we shooked The ground that’s made of Wood – John Arne Riise scored a goal at The Pit.»
Du skal stå opp tidlig for å slå den.
ER MÅLET Å slå Avaldsnes-treneren i muntlig kan du bare bli liggende. Det er ikke den høyeste hekken å forsere. John Arne Riise skyter seg nemlig i foten når han prøver å framstå kjekk og grei.
Det er ikke den typen atferd klubber leter etter når de ansetter trenere, det siste du vil ha er en løs kanon.
Det er ikke engang et råd, det er fakta.
Les også: Riise raser på Instagram
NÅR HAN ANGRIPER og kritiserer Norges Fotballforbund for elendig håndtering av kvalifiseringskampene til Toppserien, er han derimot spot on. Det er ikke toppfotball å la det gå tre uker i november mellom kampene, uansett årsak. Det er i beste fall stemoderlig.
John Arne Riise er toppfotballmann nok til å vite det, det har han i blodet og derfor holder han ingenting tilbake.
Klarer han å være like faglig orientert i det meste av det han sier, vil oppsidene være flere enn nedsidene.
DET ER INGEN selvfølge at en spiller med Champions League-tittel, de nevnte 110 landskampene og 234 kamper for Liverpool blir en god trener. Kunnskap om fotball alene er ikke nok. Evnen til å spille fotball bedre enn de fleste er ikke nok. Karrieren din begynner på nytt når du går fra den ene garderoben til den andre.
Du må ikke bare lese omgivelsene på en annen måte, du må være på en måte.
Historien er full av store spillere som ikke lykkes som trenere, og store trenere som av forskjellige årsaker aldri lykkes som spillere.
Derfor hjelper det å starte med et sikkerhetsnett, og ikke være for breial fra start.
Som trener scorer du på resultater, ikke billige poenger.