Gå til sidens hovedinnhold

Kalde fakta i ulvetider: Jo verre ulvene herjer, jo flere sauer blir det

Som alle vet er det sauebøndene som har det verst.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

I disse ulvetider, med ulvedebatter hos Fredrik Solvang og skrekkelige ulvehyl fra de dype skoger, kan det være på sin plass å se på hvordan de har det, disse stakkars menneskene som er tvunget til å bo langt der inne blant de livsfarlige dyrene.

Det er jo sauebøndene som må stå i frontlinjen mot de snerrende ulveflokkene.

Jeg har derfor oppjustert en kommentar fra 2017 med tittel Kalde fakta i ulvetider med nye, oppdaterte tall. Også den gangen herjet ulvedebattene, blant annet med krav om at selveste ulveministeren måtte gå.

Først noen kalde fakta om antall tapte sauer de siste åtte åra, hentet fra Rovbasen til Miljødirektoratet:

Her ser du, i motsetning til hva du kanskje ville tro, at tap av sauer har gått jevnt og trutt nedover. På toppen ble det i 2013 meldt om 56.000 tapte sauer i kongeriket. Av disse var 17.000 såkalte normaltap, det vil si at de ikke hadde noe med rovdyr å gjøre overhodet - mens ca 31.000 dyr ble erstattet fordi et villdyr hadde vært på ferde.

I 2020 var antall tapte sauer nesten halvert, til rundt 29.000.

Men 29.000 er jo fortsatt ganske mange, sier du. Joda, men ulven var skadevolderen i bare vel 10 prosent av disse tilfellene. Resten, altså nesten 90 prosent, var det jerv, gaupe, bjørn eller ørn som sto bak.

Uheldigvis for sauebøndene, ble også erstatningene - altså den økonomiske kompensasjonen for rovdyrenes grufulle herjinger, redusert kraftig i den samme perioden:

Fra storhetstiden i 2013, da staten måtte punge ut med over 74 millioner kroner til de sakesløse sauebøndene, var beløpet i 2020 sunket til bare 37 millioner.

Så vil du kanskje si at det er naturlig at antall tap har gått ned, siden det totale antall sauer sikkert har gått voldsomt ned etter alle de forferdelige tapene.

Men nei.

For de norske sauebøndene er i sannhet et heroisk folkeslag - nesten like heroisk som sunnmøringene.

For dette er jo noe alle nordmenn vet: Jo mer avlingene slo feil der borte på sunnmørskysten, jo kaldere regnet haglet mot fjæresteinene, jo svartere havet ble - jo fastere beit sunnmøringen seg fast i naustveggen og vokste og gjorde seg feit.

Men slik er det med sauebonden på Østlandet også!

For jo verre sauen og sauebonden har det, jo mer skremmende ulveflokkene blir, og jo flere som står fram hos Fredrik Solvang i Debatten og forteller om sine lidelser, jo flere sauer blir det!

Her kan vi gå til statistikk fra Statsforvalteren i Innlandet, som viser at antall voksne sau som er sluppet på beite for eksempel i Oppland har økt kraftig de siste ti åra, fra 220 000 dyr i 2008 til 255 000 i 2018.

I disse grusomme ulvetider skjer altså det paradoksale at sauehold framstår som mer og mer attraktivt: Jo flere sauebønder som klager sin nød til Fredrik Solvang, jo flere sauer blir sluppet på beite i utmarka der ulven herjer!

En mulig forklaring kan være at den tenkte fare tydeligvis er mer skremmende enn den reelle fare - for i de innerste tanker er det jo bare fantasien som setter grenser for hvor forferdelig ulven kan være:

For du har kanskje fått med deg hva Norsk institutt for Naturforskning sier om hvor mange mennesker som er blitt drept av ulv i Norge de siste 200 årene? Altså ikke de siste 20 årene, men de siste to hundre årene?

Svaret er null. Ingen.

Vet du hvor mange voksne og barn som er blitt skadd av ulv de siste 200 årene?

Null.

Ingen.

Så det er jo helt åpenbart at noen må ta ansvar og gå.

Kommentarer til denne saken