Har Norge blitt en krigssone?

Antakeligvis ikke. «Retorisk krigssone» kan jeg gå med på. Men ikke mer. Allikevel har Norge voldtektsstallene til verdens verste krigssoner.

Kongo kalles ofte – om man skal oversette direkte fra det engelske begrepet – verdens voldtektshovedstad. Der brukes voldtekt som et våpen i langvarige konflikter av flere slag. I tillegg til at graden av vold og seksuelt misbruk er høy innenfor husets fire vegger.

Tall er selvfølgelig vanskelige å være sikre på. Men de er høye. Fryktelig høye. De varierer også en god del. Man har ikke annet valg enn å ta et meta-perspektiv på dem. Men som et eksempel:

I 2011 gjennomførte Stony Brook University og Verdensbanken en undersøkelse. De estimerte at 12 prosent av kvinnene var blitt voldtatt i løpet av livet. Og at 22 prosent hadde blitt tvunget til å utføre sex av sine faste partnere. Forskerne tror 12 prosent er for lavt. Men uttaler også at tallene er «høyere enn det vi finner andre steder».

En annen undersøkelse – denne fra kongolesiske myndigheters eget helsevesen – viste i 2007 at 16 prosent av landets kvinner rapporterte å ha «hatt sex mot sin vilje».

Det overrasker meg heller ikke om tallene på voldtekter som kommer ut av Donbas ved krigens slutt, vil matche dette.

«Høyere enn det vi finner andre steder», sies det om «the rape capital of the world». Bortsett fra i Norge, viser det seg.

Nå har det kommet en undersøkelse fra Nasjonalt Kunnskapssenter om Vold og Traumatisk Stress (NKVTS). Den konkluderer med at 22 prosent av norske kvinner har blitt voldtatt. Mellom hver fjerde og hver femte. Ifølge Shazia Majid i VG er tallene «ikke til å fatte».

Hun viser til at tallene er mer enn doblet siden 2014! De er nå nesten dobbelt så høye som i Kongo!

Jeg er enig. Det er ikke til å fatte. Bare doblingen på under et tiår er til å bli litt svimmel av. Det er heller ikke til å fatte at norsk presse virker å være uinteressert i å sette et eneste spørsmål ved undersøkelsen som frembringer disse tallene som – helt riktig – ikke er til å fatte.

«Om det høres for godt ut til å være sant, så er det antakeligvis ikke sant». Det er et munnhell de fleste av oss har hørt mange ganger. Men det går i den andre retningen også. Når de aller største krigsoverskriftene roper ut noe som «ikke er til å fatte», så er det på tide å ta en pust i bakken.

Norsk presse er dessverre veldig dårlig på det, som de har vist mange ganger tidligere.

Blank løgn

Den første grunnen til å sette noen spørsmålstegn som dukket opp i mitt hode, er en undersøkelse som kom ut om voldtekt på amerikanske universiteter for noen år siden. Den kom nemlig fram til det samme tallet: Én av fem.

Den er blitt henvist til mange tusen ganger. Det var den undersøkelsen som virkelig populariserte begrepet «rape culture» i USA. Den populære filmen «The Hunting Ground» ble laget med den som utgangspunkt, og hadde langt større påvirkningskraft enn selve undersøkelsen.

Men undersøkelsen har blitt plukket grundig fra hverandre i etterkant. Både spørsmål, utvalg og tolkning av svar er til tider ganske merkelig, og forskerne bestemmer ofte for ofrene hva ofrene selv mener med sine uttalelser.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Filmen har også fått påpekt så store feil og vridninger at den ikke kan sies å være noen tillit verdig. Blant annet har 19 professorer i jus ved Harvard Law fra hele det politiske spekteret gitt den det glatte lag.

En av hovedhistoriene filmen hviler på kan vanskelig kalles annet enn en blank løgn, som Emily Yoffe påpeker i Slate Magazine. Som flere av de mest høyprofilerte sakene fra amerikanske universiteter har vist seg å være.

Allikevel lever tallene fra den diskrediterte filmen og den diskrediterte undersøkelsen videre. Og de er altså de samme som den nye undersøkelsen til NKVTS.

Rimelig panisk

En sak som kan stå som et relevant eksempel på denne «overskriftseffekten» akkurat nå, og som er et av de første eksemplene på slikt som festet seg i mitt eget hode, er Amnesty og Reforms undersøkelse om menns holdninger til voldtekt fra 2007.

Overskriftene om undersøkelsen var, nesten uten unntak: «Halvparten av norske menn mener kvinner selv har skyld i voldtekt». Denne overskriftsversjonen ble brukt fra politisk hold igjen og igjen, uten kvalifikasjoner. Til den ble «sann».

Les også: – Flørtende kvinner har skylden

Men det er noen helt åpenbare hull i den tolkningen, som kjønnsforsker Jørgen Lorentzen påpeker.

For det første henviser han til at kvinner svarer omtrent det samme som menn i slike undersøkelser (studier fra rettssaker i USA viser at kvinner er mer tilbøyelige til å gi voldtatte kvinner ansvar). Men det gir jo ikke like fine overskrifter.

Han liker verken spørsmål eller svartolkning:

«- 75 prosent av mennene i den samme undersøkelsen sier at vold mot kvinner aldri kan rettferdiggjøres. Det rimer ikke med at halvparten legger ansvaret på kvinnen. Man kan ikke lese dette som at kvinnene har skyld. Det blir helt feil.»

Det er heller ikke første gang NKVTS kanskje er litt ivrige med overskriftsvennlige uttalelser. Og det er langt, langt fra første gang at norsk presse biter på kroken så sneller og snøre flyr. En slik sak kom under pandeminedstengningen, da det ble slått fast i flere medier uten kvalifiseringer og nyanser at «én av fire barn og unge opplevde vold og overgrep under nedstengningen».

Les også: Skal vi måtte fortelle barna våre at det er vanlig å bli voldtatt?

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor medier gjør slikt. De lever av lesere. De lever av klikk (akkurat om kronikkskribenter som jeg gjør). Men det er vanskeligere å forstå hvorfor politikere ikke ser at det å sluke slike ting uten forbehold over tid går på deres troverdighet løs.

Som uunngåelig blir resultatet når folk som psykologspesialist Heidi Wittrup Djup ettergår overskriftene og viser at de til tider er rimelig paniske.

Facebookkranglefanter

Mine forventninger til norsk presse er etter hvert ganske lave når det gjelder flokkmentalitet. Og de er stadig synkende. Men når det blir slått fast fra forskerhold at landet de skriver om har verre voldtektstall enn de verste krigssonene i verden, da er jeg naiv nok til å tro at i hvert fall en, eller to av dem vil ha fantasi og mot nok til å stille spørsmål ved undersøkelsen. Kanskje bare en av dere? Kanskje bare et eneste spørsmål?

Nei? Ingen?

Må jeg til Facebookkranglefanter for å få slik fornuftig skepsis? Som lektor Ola Buxrud, som kommer med en adekvat innvending etter å ha tatt en titt på hvem som valgte å svare på undersøkelsen til NKVTS. Han skriver en ligning fra et klasserom:

Tenk deg at du går inn i en skoleklasse og sier: «Er det noen som vil bruke en halvtime på å svare på en undersøkelse om fotball?»

Åtte hender går i været.

Er det ikke da veldig nærliggende å anta at de som velger å svare på undersøkelsen, gjør det fordi de har et eller annet forhold til fotball fra før? Mens de som ikke har noe særlig forhold til fotball, velger å la være å delta? Slik at undersøkelsen, når den er ferdig, ikke sier noe som helst om klassens forhold til fotball, bare noe om de allerede interesserte?

I denne mye omtalte undersøkelsen om vold virker det etter mitt syn svært sannsynlig at noe slikt har skjedd.

Man har ringt opp et høyt antall mennesker, men så er det jo opp til hver enkelt om man vil svare, og da er det svært nærliggende å anta at de som ønsker å svare, er de som har noe å melde med hensyn til det undersøkelsen handler om. De som ikke har noe forhold til fotball / vold, kan rett og slett ha valgt å la være å svare.

Les også: Det er mange som ikke vil høre dette

I rapporten finner man da også slike kvalifikasjoner. På side 56 kan man lese at det var «en stor andel som nektet å svare på undersøkelsen». Blant annet av «ingen spesiell grunn», at de var for travle, at det ikke var relevant for dem og annet. Responsraten havnet på ti prosent.

Som i så mange slike undersøkelser blir det sagt at lav svarprosent er et problem, og at man grunnet slike svakheter ikke kan dra bastante slutninger. Slike kvalifikasjoner har en tendens til å synke litt hen på vei til avisene. Og de fjernes raskt og effektivt med en gang desken skal sette en overskrift.

Og dessverre er det overskriftene politikerne våre gjentar. Og gjentar og gjentar og gjentar. Helt til de blir en «sannhet».

Neste krigsfront

Sverige blir nå oftere og oftere sagt å være verdens nye voldtektshovedstad. Men det er ganske tydelig hvorfor. Mellom 2013 og 2017 var voldtektsfrekvensen i Sverige 64 av 100.000. Men legger man til grunn tyske definisjoner for hva voldtekt er, så synker tallet til 15. Det er ganske drastisk.

Jeg kommer uten tvil til å bli beskyldt for å bagatellisere voldtekt ved å skrive denne teksten. Men er det jeg eller svenskene som gjør det? Er det jeg eller svenskene som utvanner begrepet? Er det jeg eller svenskene som bagatelliserer voldtektene i for eksempel Kongo?

Les også: Vi skal ikke ha forståelse for voldsbølgen i Sverige

Og hvem er dette bra for? Å alltid gå for verst mulig tolkning av alt som ille tolkes kan? Hvem i all verden skal dette sies å være bra for? Unge kvinner? Er det bra for dem at de blir fortalt at de lever i et samfunn som voldtar sine kvinner mer enn under de mest brutale tidene i andre verdenskrig?

Unge menn? Som blir fortalt at de er så grusomme i fredstid at de utkonkurrerer de mest brutale hærer i krigstid? Skal det være bra for samhandlingen dem imellom?

Først og fremst er det to grupper i Sverige som liker slike redefineringer: Sverigedemokraterna og feminister. SD fordi de kan si at det kommer en bølge av voldtekt helt uten presedens over grensene sammen med innvandringen. Og feministene fordi de kan hevde at halvparten av Sveriges befolkning består av onde mennesker som de trenger politisk støtte til å bekjempe.

Så vær så snill. Kan vi forsøke å unngå denne dynamikken hver gang?

En undersøkelse gjøres. Dens svakheter og dens kvalifiseringer underkommuniseres. Forskere er også mennesker, og de vil ha ut det som gjør deres arbeid interessant. De snakker med journalister som ikke har lest noe av det som presenteres, og som leter etter det som er mest spennende, og på mest mulig spennende måte.

Så skal det hele til desken, hvor overskrift og ingress settes. Der forsvinner alt som måtte være igjen av kvalifikasjoner og nyanser. Så går det ut til allmennheten.

Da skal politikere kommentere. Men de kommenterer bare overskriften, fordi dette skal gå fort. De har ikke mulighet til å lese noe som helst. Så skal man til Dagsnytt 18, hvor man skal konkurrere om hvem som kan være mest rystet og arg.

Budskapet blir gjentatt til det blir «en sannhet». I dette tilfellet er det bare en uke til 8. mars, hvor det vil bli gjentatt minst atten ganger at hver fjerde kvinne voldtas (nå rundes det nemlig oppover).

Så tar det noen dager før noen tør å stikke en finger inn i materien. De finner en adskillig rimeligere og mer troverdig versjon av både undersøkelse og samfunn.

Dette må være en av de få som tør å skrive om et slikt tema uten å bare klappe og gjenta.

Men da har både journalister, overskrifter og politikere løpt videre til neste krigsfont. Og tilbake sitter folk og tror alt er mye verre enn det egentlig er.

Når alt som er ille alltid bare blir verre og verre, så er det ingen vits å prøve lenger. Kanskje noe å tenke på for alle som har som jobb å fortelle resten av oss hvordan samfunnet vårt fungerer.