Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Det virker som Norges Bank ser for seg en rentebane med vesentlige renteøkninger i løpet av året med mål om å dempe etterspørselen og dermed inflasjonen uavhengig av driverne bak (prisstigningen).
Økte renter kan bare dempe inflasjon som skyldes prispress på grunn av økt innenlandsk kjøpekraft og etterspørsel, og ikke stigende priser som skyldes importert prisstigning og/eller økning i statlige avgifter.
Finanstilsynsdirektør Morten Baltzersens advarte i Dagsnytt 18 den 8. juni om mulige konsekvenser av situasjonen norsk økonomi er i nå, deriblant stagflasjon (høy inflasjon og samtidig stagnasjon i økonomien) forsterket med renteøkning.
Det heter at styringsrenten er Norges Banks viktigste virkemiddel for å stabilisere prisveksten og utviklingen i norsk økonomi. «Inflasjonsmålet» tilsvarer en årlig vekst i konsumprisen på nær to prosent over tid.
Generelt gjelder det at Norges Bank kan bli nødt til å heve renten for at inflasjonen ikke skal overstige inflasjonsmålet.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
En alvorlig feilslutning
Den pågående prisveksten på viktige varer som elkraft, drivstoff, bygningsartikler og matvarer skyldes ikke økt kjøpepress, men i vesentlig grad økte priser på verdensmarkedet og lokale avgiftsøkninger som for eksempel på CO2 som påvirker diesel- og bensinprisene. Noe av det samme sier vår statsminister i et intervju med Aftenposten 11. juni.
«Når prisene øker i Norge, er den viktigste forklaringen inflasjonen utenfra. Når elektrisitetsprisene øker i Norge, er den viktigste forklaringen de skyhøye gassprisene i Europa. Og når bedrifter får problemer med leveransene sine, er også forklaringen problemer med leveransene ute,» sier Støre til Aftenposten.
Det virker som de fleste økonomer som uttaler seg mener det nå er faglig rett å øke styringsrenten vesentlig i løpet av året. Det kan være en alvorlig feilslutning. Som nevnt i innledningen kan ikke inflasjon som ikke skyldes økt innenlands kjøpekraft og dermed heller ikke genererer press på prisene påvirkes nevneverdig av økte renter.
En eller flere renteøkninger kan derimot dempe prisstigning på boliger, men over et visst nivå kan konsekvensen bli et kraftig fall i boligprisene samtidig som mange ikke lenger klarer å betjene sine lån. Dette må for all del unngås og det er en utfordrende, men nødvendig oppgave for Norges Bank til en hver å fastsette en styringsrente som er optimal for norske forbrukere og vår industri.
Les også: Advarer mot renteøkning som tar penger fra låntakerne og gir dem til de rike
Vi kjenner til hvor ille det kan gå
Hvor ille det kan gå erfarte vi under børskrakket i 1987 som ble fulgt av generell konjunkturnedgang.
Boligprisene falt med 30 prosent fra 1987 til 1993, mens prisen for kontorlokaler ble nesten halvert. Med en historisk høy styringsrente, da tilsvarende døgnlånsrente på cirka 14 prosent. Boligrentene var rundt 17 prosent samtidig med at fradraget for renteutgifter ble begrenset til 28 prosent i stedet for hele beløpet.
Dette må være den perioden som norsk penge - og finanspolitikk var på et faglig bunnivå, og som påførte eksistensielle utfordringer med tragiske konsekvenser for mange. I seg selv er det vel generell enighet om at ikke hele rentebeløpet skal trekkes fra inntekten før skatt, men det er ikke tvil om at begrensningen kom på et meget ugunstig tidspunkt som forsterket krisen i denne perioden.
Generelt bør rentene noe opp, men slik den økonomiske situasjonen er nå, vil en vesentlig økning av rentene nødvendigvis kunne føre til store økonomiske utfordringer både for folk flest og næringslivet, samtidig vil inflasjonen være nær upåvirket.
At problemstillingen som er beskrevet her blir vektlagt når styringsrenten fastlegges av Norges Bank, er etter min vurdering helt avgjørende for å kunne lande en fornuftig rente- og pengepolitikk.