Debatten om hvorvidt fotball og politikk bør holdes adskilt, bør med dette VM være avlyst. En gang for alle. For VM i Qatar er politikk.

Fotball har bestandig vært politikk, i hvert fall siden OL i Berlin 1936. Og sånn vil det forbli, så lenge noen kan spille fotball. Verdens vakreste idrett kan ikke skilles fra sine omgivelser. Globalt – fotball spilles i hele verden. Det er flere medlemmer i FIFA enn i FN.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

England gjorde sitt

Andre dag av dette mesterskapet ble en oppvisning i øvelsen «fotball er politikk». Kort tid før avspark ble Englands Harry Kane nekta å bære sitt foretrukne kapteinsbind: «One Love» – i regnbuefarger. Om han tok på seg dette bindet, ville FIFA straffe ham med gult kort – i forkant av matchen.

Jeg skjønner godt at Kane og manager Gareth Southgate bøyde av. Har man først valgt å spille VM i Qatar, så må man nødvendigvis gjøre alt man kan for å vinne. Da kan ikke kapteinen gå på banen med et gult kort i dommerprotokollen, og dermed risikere å måtte stå over neste match ved én ny forseelse.

Les også: Ytringsfriheten har inntatt gressmatta

Men England gjorde sitt, ved å gå ned på kne: Black Lives Matter. En klar, antirasistisk markering. Menneskerettigheter. Bare ledelsen i FIFA kan forklare hva som er forskjellen på dette, og det å gi uttrykk for at LHBT+-folket skal nyte godt av de samme menneskerettighetene.

Den vakreste protesten

Den vakreste protesten så langt i mesterskapet sto Irans landslag for. Ei ung dame ble for noen uker siden drept i politiets varetekt i Teheran, fordi hun hadde «feil» hijab. En revolusjon kan faktisk være på gang i Iran. Folket finner seg ikke lenger i å bli trakassert av prestestyrets moralpoliti.

Derfor var det ingen iranske spillere som åpna munnen da Irans nasjonalsang ble spilt i forkant av kampen mot England. Tydeligere kan neppe en stille protest gjennomføres.

Les også: Kvinnene i Qatar må be om tillatelse for alt

Skytset rettes dit det skal

Hvordan står det til med pressens arbeidsforhold? Så langt ser det faktisk ganske bra ut. Et dansk TV-team ble arrestert et par dager før avspark, men hendelsen ser ut til å være et unntak. Både NRK og TV 2 sender glimrende, kritiske reportasjer.

Og skytset rettes dit det skal rettes – mot Fifa. Det er det internasjonale fotballforbundet, representert ved president Gianni Infantino, som er selve skurken i dette spillet. Alt tyder dessverre på at han gjenvelges på kongressen i mars. Men Tyskland – ja, selve Tyskland – har begynt å murre.

Som sagt. Kanskje kan den katastrofale tildelinga til Qatar til sjuende og sist ende i noe bra? Som å gjøre en dårlig ting til en god ting?

Verken FIFA eller Qatar-regimet taper ei krone på at jeg ikke ser på TV. Den eneste part som taper penger på at det norske folk boikotter TV-skjermen er faktisk TV 2. Og TV 2 er neppe hovedfienden i dette dramatiske spillet.

Dette er Nettavisens spaltister

Således koste jeg meg med glimrende fotball da Ecuador knuste Qatar i åpningskampen. Og kanskje kan England endelig gjøre noe stort? Iran var ingen verdig motstander. Men 6–2 er likevel et imponerende resultat.

Og merk: Jack Grealish var den eneste «etnisk hvite» blant de engelske målscorerne. Alle de andre var særdeles melaninrike: Jude Bellingham, Bukayo Saka (2), Raheem Sterling, Marcus Rashford.

På generelt grunnlag skjønner jeg ikke hvordan det er mulig å være rasist. Men aller minst i fotballmiljøet. Kjenner du til et lag som i dag ikke har «kulørt» innslag?