Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Den tyske kanslerkandidaten Olaf Scholz må i løpet av de siste dagene ha sendt noen misunnelige tanker til sin norske kollega - i tillegg til gratulasjons-SMSen som fløy av sted på selve valgkvelden.
Riktig nok ligger SPD tre prosent foran de kristeligdemokratiske konkurrentene på målingene. Og når velgerne blir spurt om de foretrekker å se CDU-kandidat Armin Laschet eller SPD-kontrahent Scholz, så peker 49 prosent på sistnevnte - mens bare 26 prosent ønsker seg kristeligdemokraten som ny regjeringssjef etter Angela Merkel.
De grønnes Annalena Baerbock blir ikke lenger regnet som seriøs kandidat til å bli kansler, med et parti som nå har dumpet ned på 15 prosent.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Forbundsdagen bestemmer
Problemet er bare at slike målinger spiller forskrekkelig liten rolle, så lenge tyskerne - på samme måte som oss - ikke velger statssjefer, men stemmer på politiske partier.
Det partiet som får i oppdrag å sette sammen den nye regjeringen, blir - høyst sannsynlig - avhengig av støtte fra ytterligere to partier. De siste par ukene har SPD vokst så voldsomt at det nå tegner seg en mulighet for å oppnå flertall sammen med De Grønne og Die Linke.
Dyp skepsis
I SPD finnes det fortsatt uvilje og en dyp skepsis til det tidligere kommunistpartiet i DDR. Die Linke var i mange år etter gjenforeningen et protestparti med massiv oppslutning i Øst-Tyskland, men partiet har alltid hatt trøbbel med å finne skikkelig fotfeste i vest.
Dette endret seg etter at tidligere SPD-formann Oscar Lafontain meldte overgang - og etter hvert rykket opp som partileder hos Die Linke.
Han hamret løs mot sine tidligere partikamerater og ble hurtig utropt som en ekte forræder - et stigma som fortsatt henger ved ham i brede SPD-kretser. (De skyllebøttene som de siste månedene har rammet Jan Bøhler, blir i sammenligning bare som småtterier å regne.)
Fra mange år med 20 prosent - og større - tilslutning i de østlige forbundsstatene, har mye av lufta gått ut av ballongen. Die Linke ligger for tiden rundt syv prosent.
Les også: De tyske toppkandidatene har fortsatt tid til å tabbe seg ut
Forrige gang
At det kunne bli regjeringsflertall av SPD og Die Linke, var allerede før valget for 12 år siden en åpenbar mulighet. Men det besto få personlige kontakter på tvers av frontene mellom de to partiene.
Den daværende SPD-formannen - Sigmar Gabriel - hørte om hvordan norske sosialdemokrater drev med alliansebygging - i lang, lang tid før valg. Det gjelder å få de som i fremtiden skal arbeide sammen over partigrensene til å bli personlig kjent med hverandre på forhånd.
Konkret handlet det om hvordan grunnlaget ble skapt for et regjeringssamarbeid mellom SV og Arbeiderpartiet. Først ble det etablert grupper med folk fra ledende posisjoner i begge partier, som møttes til kaffe og sosialt samvær og på den måten skapt gjensidig tillit - men også gi mulighet for å føle hverandre på tennene og danne seg inntrykk av hvilke saker som er virkelig viktige for den fremtidige kompanjongen.
Her kan du lese flere kommentarer fra Asbjørn Svarstad
På Gendarmenmarkt
Sigmar Gabriel inviterte Jonas Støre til Berlin for å fortelle om erfaringene sine. Så den norske utenriksministeren rykket ut for å bistå. Delegasjonen ankom i minibuss fra flyplassen - og en strålende opplagt Sigmar Gabriel tok imot på selveste Gendarmenmarkt og ønsket velkommen, før herskapet - med entourage - trakk seg tilbake for å gå på café.
Skjønt, café og café Fru Blom - de satte strak kurs mot en av de dyreste adressene på plassen - nemlig Lutter & Wegner, der samtalen over bordet kunne foregå med franske manerer - og dyre viner.
(Noe så simpelt som Jägermeister blir slett ikke servert i de trakter.)
Tysk blåmandag
Da de norsk-tyske samtalene var overstått og gjestene satt trygt på flyet nordover, begynte folk i SPD-toppen å skjønne at Sigmar Gabriel i ramme alvor gikk rundt og overveide om han skulle innlede en flørt med erkefienden på venstresiden.
Gabriel var berømt og beryktet for å slenge ut ideer, før han hadde fått tenkt gjennom konsekvensene. Resultatet ble ofte rasende reaksjoner fra egen flokk - slik at det ene antatt kjempegode innfallet etter det neste måtte arkiveres loddrett.
Slik gikk det også med tanken på å lage smågrupper ved Linke-folk og SPD-ere som først og fremst bare skulle bli kjent med hverandre.
Ikke før var helga omme, så kom det et troverdig tips fra en god kilde i Willy-Brandt-Haus om at det dagen før hadde smelt høyt da Gabriels omgivelser ble klar over hva han hadde drevet med i det siste.
Det ble altså ingen grupper, ingen nye vennskap - og for øvrig heller ikke noen seier over Angela Merkel under valget i 2009.
Samme oppskrift?
Det er vanskelig å forestille seg at ringreven Jonas Gahr Støre - før denne ukens valg - ikke allerede hadde brukt sin egen oppskrift fra den gangen.
Så når han formiddagen etter valgnatten «røpet» overfor VG at han «allerede har begynt med samtaler med Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum og SV-leder Audun Lysbakken», så hadde han sikkert allerede i god tid lagt grunnlaget for et personlig forhold til begge.
Les også: Norsk politikks «fetter Anton» klarte det igjen: – Har vært ekstremt heldig
Hans tre viktigste tommelfingerregler for forhandlingene?
- Vær klar over dine egne interesser - og hva du vil oppnå.
- Kjenn interessene til de du forhandler med
- Vær åpen for å finne nye løsninger, og lytt til hva som blir sagt i forhandlingene, fremfor å kun fokusere på deg selv.
«Partilederen forteller (i VG, min anm.) at Ap allerede har kartlagt enighet og uenigheter mellom de tre partiene, i forkant av forhandlingene».
Anti-NATO?
De tyske sosialdemokratene har med garanti aldri forsøkt å følge de gode rådene fra den gangen Jonas kom til Berlin. SPD og Die Linke ser fortsatt ut til å ha store problemer med hverandre - selv om de kanskje kan seile opp til flertall og muligheter for å danne regjering sammen med De grønne.
Olaf Scholz nekter å si rett ut at han aldri i livet vil samarbeide med Die Linke, men setter som klar betingelse at partiet i så fall må erklære sin støtte til tysk NATO- og EU-medlemskap. Og DET kommer nok ikke til å skje - i hvert fall ikke før helvete fryser over.
Etter forrige ukes store tv-debatt mellom Armin Laschet, Olaf Scholz og De grønnes Annalena Baerbock, tydet umiddelbare målinger på at SPD-kandidaten var tårnhøy vinner.
Men denne ukas første måling viser en fremgang på to prosent - til 22 - for CDU, og da skiller bare tre poeng mellom Laschet og Scholz.
Så her kan mye fortsatt skje - og fortsatt har kandidatene en knapp uke på å overbevise de 30-40 prosentene som fortsatt ikke har bestemt seg.