Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg husker alt. Folkeskaren helt i sjokk i den lille gatestubben i Paris, der magasinet holdt til. Tolv ambulanser uten sirener.
En kvinne med de første blomstene. Frankrikes fremste journalister oppløst i tårer. Vantro. Tegnere massakrert for å ha karikert Muhammed? Islamistisk terror midt i den franske hovedstaden? Og det var ikke alt.
Dagen etter ble en politikvinne drept, trolig i stedet for et angrep mot en jødisk skole. Dag tre ble likevel fire personer drept i et angrep mot den jødiske butikken Hypercasher.
Det tre dager lange marerittet tok ikke slutt før politiet stormet trykkeriet der terroristene hadde forskanset seg. Denne sammenhengen blir sjelden nevnt i forbindelse med angrepet mot Charlie Hebdo, som ikke bør bli sett som isolert.
LES MER: Dette er Charlie Hebdo
Lever fortsatt med full politibeskyttelse
To dager senere marsjerte fire millioner mennesker mot terror i Paris, med verdens ledere i spissen. Og for ytringsfrihet, med overlevende fra Charlies redaksjon. Ofte med en blyant i hånden. Det var også demonstrasjoner mange andre steder i verden, og det første nummeret av magasinet etter attentatet ble revet bort og sikret økonomisk uavhengighet.
Det er bittert å tenke på at hvis den overveldende støtten hadde kommet før, hadde angrepet kanskje ikke funnet sted.
Redaksjonen lever fortsatt med full politibeskyttelse og har vært gjennom to vanskelige rettsoppgjør. Likevel lanserte den nettopp et spesialnummer om kampen i Iran, og oppfordret freidig til en tegnekonkurranse om Irans åndelige leder Ali Khamenei.
Mullaene raser, men har foreløpig «bare» stengt et fransk kultursenter i Teheran. Det er større frykt for sju franskmenn som er fengslet i Iran. Verden har jo sett at det vaklende regimet ikke har nølt med å hente fram galgen i det siste.
«Den ekstreme sensuren»
«Alt henger sammen med alt,» er Gros berømte utsagn. I karikaturens, ytringsfrihetens og – dessverre også – terrorens verden, er det ofte sant.
Om en drøy måned, 14. februar, er det 34 år siden det samme regimet utlyste fatwaen over Salman Rushdie. Den har aldri gått ut på dato, som Rushdie bittert fikk erfare 12. august i fjor.
«14. Februar 1989, på Valentinsdagen, ble en mann dømt til døden uten debatt og uten appell, for å ha skrevet en roman. Denne datoen utløser et skred: den ekstreme sensuren krevd av en stat spres over hele verden via rasende og moraliserende folkemasser, og 20 år senere med fornyet hastighet via sosiale medier», skriver Philippe Lancon i Charlies spesialnummer.
Han ble selv hardt skadet i angrepet for åtte år siden.
LES MER: Gunnar Stavrum: Vesten bør stå sammen når liberale rettigheter angripes med trusler
Det egentlige problemet
Iran legger skylden for de «fornærmende karikaturene» på Frankrike, ikke Charlie.
«Frankrike har ingen rett til å fornærme andre land og muslimske nasjoners helligheter under påskudd av ytringsfrihet», sier det iranske utenriksdepartementets talsmann, Nasser Kanaani.
Det er ikke første gang muslimske land hevder at franske myndigheter bekjemper islam, og ikke islamismen. De tre terrordøgnene i januar 2015 ble heller ikke de eneste i 2015, og terroristene på Bataclan beskyldte også franske myndigheter, ikke de stakkars gislene.
Og fem år senere, i oktober 2020, kom «påskudd» av ytringsfriheten tilbake som motiv for drapet på læreren Samuel Paty.
Det er ikke karikaturer eller ytringsfrihet som er problemet, men hvordan de tolkes og oppleves, særlig av personer med en sterk religiøs tro. Det er flott å se at Charlie Hebdo hever seg over det, men tragisk at lærere i skolene ikke lenger tør gjøre det samme.
Åtte år etter sjokkangrepet i den lille gatestubben er det ingen grunn til å juble.