Gå til sidens hovedinnhold

Kidsa fra Oslo øst er ikke vanlige nok for Arbeiderpartiet

Straffepolitikken Arbeiderpartiet serverer ungdom fra våre kretser passer nok bedre på bedehuset enn den gjør på Linje 3 til Mortensrud.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

(Avisa Oslo)

Vi har begge hatt trua på at Arbeiderpartiet er partiet som skulle stilt opp for sånne kids som vi en gang var, som likner på oss og vokser opp i dag.

Det vi hadde til felles var at vi vokste opp i sentrumsbydeler i ei tid før gentrifiseringa. Fattigdommen lukta i alle kroker, og identitetene vi kunne velge mellom var få. Den misbrukte jenta eller den kriminelle gutten var nærliggende. Som voksne ønsker vi å bryte mønsteret for dem som kommer etter.

Sjøl om vi lever med de valga vi har tatt og de arrene vi har, så bør det stoppe her. Og det krever en ny politisk retning.

Den retningen kunne Arbeiderpartiet valgt ved å støtte rusreformen, men det valgte de å ikke gjøre.

I stedet observerer vi at Ap frir til Senterpartiet på bekostning av kidsa på Oslo øst, i den villfarelse av at mer politi, opptrapping av krigen mot narkotika gjennom økte ressurser til politiet og en ny enhet for gjengkriminalitet skal være svaret på de problemene fattigdom og utenforskap skaper.

Les også: Slik kan vi ikkje ha det, Bent Høie!

Fattigdom er stigmatisert

Liva våre har tatt samme vei som statistikken om sånne som oss. Vi havna i kriminalomsorg og psykisk helsevern. Jenter klarer seg bedre enn gutter, angivelig. Eller gjør de det? På papiret kanskje.

En av oss har i alle fall gjort det mye bedre på skolen, men livet har fart hardt med oss begge. Vi kjenner til psykiske lidelser, rus og kriminalitet, som mange med oss. Sånn ser sosiale problemer ut, og det er ikke pent.

Stigmaet i å vokse opp i områder med stor andel av fattige og innvandrere var ille da vi vokste opp, og det har ikke endra seg.

Vi er sosialhjelpsmottakere, NAVere, trygdede, «barnevernsunger» og sårbare. Innvandrere, flerkulturelle, etniske minoriteter, svarte, brune, og gule.

Husene vi bor i forslummes av at vi samles. Om de yngste av oss treffes på et gatehjørne er vi en gjeng. Det er skittent rundt oss, vi har lav levealder, røyker og drikker for mye, og er dårlige på skolen. Når vi samles på skolene får andre lyst til å flytte. Selv de hyggeligste, som ville så vel da de bosatte seg i nærheten, får lyst til å dra andre steder når barna deres kommer i skolealder.

Det kan virke som om hele framtida kan forringes av vår blotte eksistens i klasserommene.

Veien til et bedre liv

De som plasserer seg selv på venstresida vil hjelpe oss til bedre liv, til slike liv de sjøl lever. For de som står lenger mot høyre kan vi takke oss sjøl, ta av oss hjelmen og skaffe oss en jobb.

Til felles er betegnelsene på oss at vi ikke hører til majoriteten. Vi bør innrette oss bedre, og om symptomene viser seg i form av rusbruk fortjener vi straff. Heller det enn å se på en skole der 30 prosent ikke klarer å fullføre, et arbeidsmarked som lukker dørene for de som ikke får til utdanning på høyere nivå, eller et boligmarked der de uten penger til å kjøpe seg inn, flytter rundt i ring.

Fattigdom er ikke så komplisert. Det handler om penger til å klare seg. Leve et liv.

Å være sårbar for rusmidler

Arbeiderpartiet stemte ned rusreformen i samme åndedrag som de starta valgkampen med slagordet «nå er det vanlige folks tur».

Vi veit mye om dem som utvikler et problematisk forhold til rusmidler. For eksempel kommer de, som oss, fra fattigere strøk med alt det kan innebære av sårbarheter: Overhyppighet av vansker med skolen, rusbruk, psykisk uhelse, vold og seksuelle overtredelser. Vi blir tøffe i trynet av det, men ikke tøff i pysjamas.

Les flere meninger fra Norsk debatt her

Hvis Ap skulle strukket ut en arm til kids, måtte det innebære at den sosialdemokratiske velferdsstaten faktisk virka utjevnende, og at vi ikke hamra i stein identiteten til ofre og kriminelle som de få sporene som er tråkka opp for sånne som oss. Vi gikk begge rett inn i dem.

Vi har brukt år i terapi og bak murene. I dag har vi begge heldigvis brutt med mønstre, er i jobber vi trives med og lever liv vi ikke hadde trodd vi fortjente. Vi skulle ønske vi kunne tilbudt ungdommer litt mindre kronglete veier inn i voksenlivet og litt færre sidespor enn det vi sjøl har måttet gå.

Dessverre blir det nok ikke sånn på en stund.

Straffepolitikken Ap nå serverer ungdom fra våre kretser passer bedre på bedehuset enn den gjør på Linje 3 til Mortensrud. Men det er kanskje ikke så farlig? Vi på Oslo øst er kanskje ikke vanlige nok med alle de problemene vi bringer til enden av bordet?

Reklame

Stor oversikt: Her er salgene i nettbutikkene nå

Kommentarer til denne saken