Det hadde vært så deilig med litt ærlig prat: «Vi trodde dette skulle bli bra, men vi dummet oss ut!» Kunne ikke Erna og Jonas stått sammen på Debatten og sagt at de tok feil?

Kunne de ikke innrømmet at det ikke var så lurt verken med de siste strømkablene til Storbritannia og Tyskland eller deltakelse i EUs energisamarbeid?

Kunne de ikke bare forklart at nå er Norge dessverre bundet til masten slik at vi ikke på et blunk kan komme oss ut av disse avtalene. Selv om vi skulle ha ønsket det.

Da ville vi trodd på dere, kjære politikere. Det gjør vi ikke nå.

«Putin har skylda»

Kronargumentet, som Jonas gjentar og gjentar, er at Vladimir Putins angrepskrig mot Ukraina har endret Europas energimarked fullstendig. Og det er riktig. Men krigen hadde ikke behøvd å påvirke norske strømpriser.

Dersom våre politikere ikke hadde blandet den billige strømmen vår inn i EUs markedssystem. Grunnen til at det er så lett for folk flest å forstå dette er at strømprisene økte kraftig før Putin gikk til angrep.

Da forfatteren Jan Kjærstad påpekte dette i et innlegg i Aftenposten fikk han nok et svar fra statsminister Støre mange ikke tror på. Nok en gang var det krigen i Ukraina som var årsaken til de høye prisene, ikke strømkablene til Tyskland og Storbritannia.

Støre har rett i at gassprisene har gått i været på grunn av Ukraina-krigen. Og at Norge bør være solidariske med Europa gjennom å levere mye av den gassen som europeiske land nå ikke lenger får fra Russland. Derfor produserer vi nå så mye som remmer og tøy kan holde, og dekket nesten en tredel av gassforbruket i EU i 2021.

Som tilbyder av elektrisk strøm betyr vi imidlertid svært lite for Europa. I 2021 leverte vi under 1 prosent av EUs totale elforbruk. Men fordi eksport-kapasiteten i de to siste utenlandskablene er så stor, smittes vi av de høye prisene strømprisene i Europa.

Vann og strøm til husholdningene – med samme system?

De fleste i Norge regner strøm som en del av basistjenestene stat og kommuner skal forsyne oss med. Akkurat som vann til husholdningen. I dag leverer kommunene vann, som vi betaler en fast avgift for. Politikerne kan selvsagt øke vannavgiften dersom man for eksempel må bruke mer penger på å ruste opp vannledningsnettet eller skaffe en ny hovedvannkilde, men det er ikke noe marked som styrer prisen.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Tenk deg at vi skulle ha bygget undersjøiske vannledninger til Europa og eksportert verdens beste drikkevann ut av Norge. Hadde overføringsledningene vært store nok, ville vi i norske husholdninger plutselig måtte betale prisen som var den dyreste i Europa.

I en situasjon med tørke og vannmangel på kontinentet kunne det blitt skyhøye priser på vannet i norske dusjer. Selv en tur på do kunne kostet deg mer enn du egentlig hadde råd til.

Så ble strøm en vare på markedet

Samme system som vi benytter for vannforsyningen i Norge kunne vi også brukt for strømmen. Kraftselskapene produserer billig strøm som de fordeler til husholdninger og bedrifter via nettet, og forbrukerne kunne betale en fast, lav avgift pr. kilowattime.

Avgiften kunne så justeres opp av stat og kommune dersom man trengte til en oppgradering av ledningsnettet.

I stedet har politikerne vedtatt et system der strøm er en markedsvare, med en flora av private formidlingsselskaper mellom el-produsent og forbruker som bare gjør strømmen dyrere. Og når dette systemet kobles videre opp til det store Europa-markedet gjennom tilstrekkelig kapasitet på undersjøiske eksport-kabler, så får vi de skyhøye europeiske prisene rett inn på norske strømregninger.

Trenger vi mer kraft?

Hvordan skal vi komme oss ut av denne kinkige situasjonen? Vi må produsere mer strøm, svarer både Erna og Jonas. Og peker på raskere utbygging av vindmøller både til lands og til havs.

Her er det straks to problemer som dukker opp. Vindmøller produserer strøm bare når det blåser. For å sikre en jevn forsyning må det være produksjon av såkalt balansekraft når det ikke er vind. Det kan være gass – eller oppdemmet vann.

Les også: Ikke glem at Rødt er et kommunistisk parti

I Norge har vi mesteparten av vannet vårt nettopp i slike vannmagasiner, som vi kan bruke til å lage strøm akkurat når vi trenger det. Disse oppdemmet magasinene kan produsere balansekraft når det ikke blåser på vindmøllene.

Men da må politikerne instruere kraftselskapene til å holde tilbake enda mer vann i magasinene enn det regjeringen nå har foreslått for å bedre forsyningssikkerheten. Resultatet kan lett bli enda høyere pris på strømmen.

Det andre problematiske er hva vi skal gjøre med den nye kraften. For egentlig har vi nok elproduksjon i Norge til å dekke forbruket vårt. Vi trenger bare mer dersom vi skal satse på kraftkrevende nye prosjekter.

Som å sende enda mer av strømmen vår i kabler til oljeinstallasjoner, i stedet for å lage strøm av den gassen som allerede finnes på feltet. Slik vi i hovedsak gjør nå.

Eller som å bygge enormt kraftkrevende datalagrings-sentre, batterifabrikker eller hydrogenfabrikker. Muligens får vi noen lokale arbeidsplasser ut av slike milliardsatsinger. Mer trolig blir resultatet at dagens høye strømpriser – eller høyere – vil fortsette i all framtid.

Partiene støttet kablene

Hvem var det som støttet utbyggingen av de siste kablene? Som gjorde eksport-kapasiteten så stor at vi fikk europeiske strømpriser?

Leif Sande var tidligere leder i fagforbundet Industrienergi. NRK spurte ham om hvem som støttet forbundets protester før kablene til Tyskland og Storbritannia ble bygget:

«Av politiske partier? Ingen! De eneste vi fikk støtte av, og som jobbet veldig intenst for oss, var Sosialistisk Ungdom.»

I dag er Jonas og Erna hjertens enige om at dagens system skal fortsette. Det jeg ikke skjønner er hvorfor så mange velgere forlater Arbeiderpartiet i bitter protest mot høye strømpriser. For deretter å flokke seg rundt Erna og Høyre – som innrømmer at strømprisene ikke ville vært lavere om de hadde sittet med makten.

En liten innrømmelse til velgerne?

Når de to store i norsk politikk går sammen mot velgernes ønsker, så blir det nok som de vil. Dessuten var både Frp og Sp med på å støtte konsesjonene til de siste kablene.

Da blir det utrolig vanskelig å velge hvilket parti man skal stemme på. Men det hadde uansett vært en liten trøst for velgerne om de i det minste kunne ha innrømmet at, jo da, vi tok feil. Før de går videre med høye priser og løfter om utbygging av ny, kraftkrevende industri.