Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Min opplevelse av å føde i 2021 er langt fra enestående. Mange har opplevd det som svært tøft å føde under pandemien.
Vi på Nordmøre har i tillegg opplevd å få vårt lokale fødetilbud stengt, som har ført til ytterligere bekymring. Selv fødte jeg under den alternerende driften ved Molde sykehus i november, og fikk en forsmak på hva kvinner på Nordmøre nå har i vente.
Vi er fortvilet over at sårbare kvinner er satt i denne situasjonen etter at føden i Kristiansund stengte 8. februar. Selv var jeg førstegangsfødende og har aldri vært så redd i hele mitt liv.
Les også: #jegføderikkealene
Dersom det er slik dette landet behandler førstegangsfødende så kan du bare glemme det, Erna. Jeg føder ikke igjen! Da min fødsel ikke frister til gjentakelse - selv om alt gikk bra til slutt!
Følte jeg var til bry
Da riene startet dro vi i egen bil til sykehuset. Vi bor heldigvis ikke ytterst på Nordmøre hvor det kan ta opp til fem timer å reise til Molde. Fra der vi bor er reisetiden under en time.
Utenfor sykehuset ble vi møtt av en vekter, som stilte de vanlige spørsmålene knyttet til smitte. Mens jeg sto der med vekteren, løsnet slimproppen og jeg ble stresset av det. Jeg visste ikke hvor jeg skulle henvende meg.
Vi var ikke kjent på sykehuset, det var ingen som hadde anledning til å vise vei til avdelinga, og min samboer måtte vente utenfor.
Etter å ha blitt undersøkt inne på føden ble det konstatert fire centimeter åpning. Siden jeg ikke var i såkalt aktiv fødsel, fikk ikke far komme inn.
Da vi ble henvist til å sjekke inn på Scandic Seilet i Molde, fikk jeg nesten panikk. Dersom dette ikke var aktiv fødsel, hvor vondt ville det bli?
Riene mine tok seg opp i det jeg gikk ut av undersøkelsesrommet.
Noe jeg også nevnte til de ansatte, men ble likevel geleidet ut av sykehuset.
De vurderte hotellet som mer forsvarlig enn å sende meg hjem igjen på grunn av avstanden. På vei ut ble riene voldsomme. Som førstegangsfødende ville jeg ikke mase, men det eneste jeg ville var å få være på sykehuset.
Jeg følte meg avvist og livredd. Etter 30 minutter inne på et trangt hotellrom med en vordende far som forsøkte å trygge meg så godt ha kunne, klarte jeg ikke mer. Da ringte jeg mormor for å få råd.
Jeg var redd for å bli avvist igjen, og trengte bekreftelse fra noen som har vært gjennom dette selv. Og en som jeg visste ikke fant seg i hva som helst. Mormor bad meg til å dra tilbake til føden igjen.
Det ble et ekstra stressmoment med å forflytte oss fram og tilbake. Jeg hadde hele tiden den ekle følelsen av å være til bry. Jeg følte meg regelrett jaget ut og lite prioritert.
Om dette var fordi det ikke var plass eller fordi de ikke hadde kapasitet til å ha meg der uten barnefar, vet jeg ikke. De ga ingen forklaring.
Ikke skrik sånn!
Tilbake på sykehuset fikk far igjen beskjed om å vente utenfor.
Jeg ble undersøkt på nytt, og da det viste seg at jeg hadde seks centimeter åpning, fikk både jeg og samboeren innpass på ei fødestue. For at han skulle finne fram måtte jeg guide samboeren min via telefon fra parkeringsplassen til der jeg lå. Siden ingen kunne hjelpe han å finne frem.
Endelig var vi sammen og jeg kunne begynne fødselsarbeidet.
Les også: Du føder ikke alene
Jeg var fremdeles oppkavet og fikk tilbud om smertelindring. Men etter en time med venting i badekar, fikk jeg beskjed om at det dessverre var for sent. Jeg hadde kommet for langt i fødselsforløpet.
Hele tiden under aktiv fase gikk jordmoren ut og inn av rommet. Når jordmor var på rommet vekslet hun på å sitte ved datamaskinen og å undersøke meg.
Ved siste undersøkelse hadde jeg ni centimeter åpning. Da var smertene veldig intense og da jeg ropte høyt, fikk jeg klar melding om å slutte å skrike sånn av jordmor.
Fem timer etter at jeg ankom føden første gang ble vår sønn født. Jeg fikk sjokk da jeg måtte sy og ble sprayet nedentil med en bedøvelse som føltes ti ganger vondere enn selve fødselen. Det samme var dusjene.
Å dusje et blødende skritt med vann som vekslet mellom brennende varmt og isende kaldt var alt annet enn helende.
Lite oppfølging
Etter fødselen måtte min samboer forlate oss, og det klokken fem om morgenen - uten søvn og hvile.
I de tre påfølgende dagene måtte han kjøre frem og tilbake mellom byene, siden han bare hadde tilgang under visittiden fra klokken 18.00-20.00.
Barselsrommet var iskaldt, malt i en nitrist farge med sørgelige gardiner. I rommet sto en seng, ett nattbord og en kjøkkenstol. Jeg ble bare sittende i sengen i tre dager med den lille. Jeg fikk lite oppfølging og hjelp.
Pleierne kom innom, og ba meg trekke i snora om det var noe.
Men Erna, du skjønner, jeg er en ung førstegangsfødende. Det er vanskelig å vite hva man har behov for. Jeg gråt mine modige barselstårer, prøvde å få til ammingen og savnet samboeren min forferdelig.
Barsel ble derfor en ensom opplevelse. Jeg gråt hver gang barnefaren dro, jeg hadde et stort behov for å snakke om min fødsel, men dette skjedde aldri.
Det var hele tiden nye personer å forholde seg til, som kom innom og undersøkte om livmora mi trakk seg sammen. Utover det følte jeg meg alene og oversett.
Du skjønner det, Erna, at når du er totalt overveldet og ikke får reflektert over hendelsen, kommer det heller ingen spørsmål.
Jeg fikk tvert imot skryt for at jeg var en naturlig mamma som ikke behøvde hjelp, noe som førte til at jeg i alle fall ikke ville spørre.
Jeg følte en forventning, dessuten hadde jeg jo allerede blitt hysjet på.
Full av spørsmål
Siste dagen på barsel da babyen skulle undersøkes, ble jeg ikke spurt om å være med. Han ble bare hentet tidlig om morgenen. Riktignok levert kort tid etter med full apgar-score, men jeg ville foretrukket å være med.
Jordmoren som skulle skrive meg ut, kom med en strøm av informasjon om stell og håndtering av barnet. Denne opplæringen skulle jeg gjerne hatt tidligere, slik at jeg kunne fått praktisert underveis.
Nå reiste jeg heller hjem usikker og full av spørsmål. Dessuten var ikke far med på dette heller, noe som hadde vært givende for oss som familie. Det var nyttig informasjon, men for mye å ta inn på kort tid, så vi reiste ikke hjem med barnet vårt med en trygg og god følelse. Det legges ikke til rette for flere barnefødsler på denne måten.
Erna, er det sånn dere i regjeringen tenker vi skal ha det i 2021?
Nå setter vi vår lit til at demokratiets sørger for at fødeavdelingen i Kristiansund blir gjenåpnet. Det haster!