(Laagendalsposten): Se for deg dette:

Du er 37 år. Har to små barn på to og fire år. Så små og med hele livet foran seg. Alle milepælene som bare venter på å nås. Første skoledag, første fotballkamp, første danseforestilling, første svømmetak, første fest, første kyss. Alle de magiske øyeblikkene som skal oppleves. Som når de kryper opp i fanget og borer nesen inn i halsgropen, og sier at de elsker deg. Lyset som skinner i øynene når de klarer å sykle uten støttehjul for første gang. Den usikre gangen, og det litt skjeve smilet når de må hilse på rektor på første skoledag. Eller ferieturen da de tar hånden din når dere sitter på stranden og ser på solnedgangen sammen. Den hånden som du ser vokser for hver måned som går, og som du holder og klemmer så ofte du kan. Alle kyssene på kinnet, nattasanger som skal synges, kranglene som skal krangles, sko som skal knytes, skrubbsår som skal kysses og plastres, latterkuler som skal deles, tårene som skal tørkes. Alle de små og store øyeblikkene som du tenker at du vil få, og oppleve.

Så skjer livet. Det som kan være så ubegripelig vakkert, men også så brutalt og uforutsigbart. Den kulen i brystet viser seg å være kreft. En kreft som du kjemper med nebb og klør for å få bort. Som du får bort, men som kommer igjen. Denne gangen er den uhelbredelig. Denne gangen har den spredt seg til andre viktige organer i kroppen. Denne gangen får du ikke beskjed om at du skal bli frisk. Denne gangen får du vite at du har begrenset tid å leve. De magiske øyeblikkene skal bli færre. Alle kyss på kinnet, alle våte neser i halsgropen, hånden som du så gjerne skulle ha holdt på første skoledag, til konfirmasjonen, i bryllupet. Plutselig har øyeblikkene en utløpsdato, og den utløpsdatoen avhenger av hvilken behandling du kan få. Hvilken behandling som gir deg tid. Den dyrebare tiden som kan gi deg flest mulig magiske øyeblikk. De øyeblikkene som utgjør livet.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Man tror at når man bor i Norge. Verdens rikeste land, så får man tilgang på det beste. Den beste behandlingen, de beste medisinene, det fremste som legevitenskapen har å tilby, og som kan gi deg måneder og år til å oppleve så mange øyeblikk som mulig med de som du har så kjær.

Men det er dessverre ikke slikt. For selv om vi gjør fantastisk mye bra på mange områder så finnes det gap. Gap som dessverre noen havner i. Et gap som føles som en mørk, mørk sprekk som du febrilsk prøver å komme deg ut av, men hvor ingen kaster livslinjen til deg.

En livslinje som faktisk eksisterer. Som er godkjent i andre land. Som har vært godkjent i Sverige lenge, men som norsk helsevesen sier nei til.

Enhertu heter livslinjen. Enhertu er broen over den mørke sprekken. Enherthu er den medisinen som kan gi deg dyrebar tid.

Hun jeg beskriver eksisterer. Hun som kunne vært deg eller meg heter Monica. Monica Lund Osther. Det varmeste, fineste mennesket du noen gang kan forestille deg.

Hun var den som for bare få uker siden satt hos onkologen, og fikk beskjed om at kreften igjen vokser. At den behandlingen som de har å tilby ikke fungerer lengre. At det finnes en medisin som kan gi henne tid. Men at denne medisinen ikke er godkjent. At Enhertu, livslinjen til henne og flere som henne, ikke kan tilbys.

Monica selv beskriver det slikt:

«Se for deg at båten du sitter i tar inn vann og begynner å synke. Snart kaver du rundt i vannet, prøver å holde deg flytende. Du sliter, men håper å bli plukket opp av redningsskøyten. Du har nesten ikke mer å gå på når redningsbåten endelig dukker opp, men kapteinen bare vinker og kjører videre mens han roper: Beklager, jeg har ikke lov til å redde flere i dag.»

Men Monica er ikke alene. Jeg skal ikke se på at Monica drukner. Vi skal ikke se på at Monica drukner. Vi må få redningsskøyten til å snu. Og det haster. Det haster for Monica, og det haster for alle de som med hjelp av Enhertu kan få mer tid til å oppleve livets magi. Livets mange øyeblikk.

Les også: Mobbing: Det er mange som gruer seg til hverdagen

Beslutningsforum har vedtatt at offentlige sykehus ikke får tilby Enhertu. Begrunnelsen er at den er for kostbar og for dårlig dokumentert. Men enhver beslutning kan endres. Enhver beslutning kan gjøres om.

Husker du spalten jeg skrev om at «litt er mye.»

Hvis vi alle gjør litt, så kan det kanskje utgjøre mye. Kanskje det lille vi gjør i dag kan utgjøre hele forskjellen til Monica og alle med henne.

Kanskje det lille vi gjør i dag kan resultere i at hun kan holde den hånden i mange solnedganger til, eller kjenne på de mange klemmene fra de hun elsker aller høyest. Kanskje hun til og med får pynte konfirmasjonsbordet og være der når vitnemålet deles ut.

Les mer fra Norsk debatt her

Så Ingvild. Husk dette når du ser på saken på nytt. En av 10 kvinner får brystkreft i løpet av livet. Hvert år får cirka 4000 av oss denne livsendrende sykdommen. Vi er mange. Og vi er sterke. Og vi kjemper for deg og alle kvinner som ønsker å leve så lenge som mulig. Så lenge vi kan.

Sammen er vi sterke. Sammen kan vi gjøre en forskjell.

Så til deg som leser. Litt er mye. Bruk ett minutt av din dag i dag til å dele dette innlegget.

Og er du i posisjon til å gjøre en forskjell. Bruk den! Send mail til helseministeren og minn henne på at bortgjemt i statistikken så finnes det en mamma som så gjerne skulle hatt mest mulig tid med sine nærmeste. Tid vi faktisk kan gi! Medisinen eksisterer. Den heter Enhertu. Livslinjen heter Enhertu.

Vær den som ikke tåler så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.

Monica Lund Osther har lest og godkjent teksten.