Selv om du trolig aldri leser dette fra et vanlig Ap-medlem, så er det viktig for meg å skrive dette når jeg nå melder meg ut. Svaret du (ikke) ga Jan Kjærstad i Aftenposten 13. januar, er medvirkende årsak til min beslutning. Ditt svar viser at å endre partiets politikk og retorikk, blir som Don Quijotes kamp mot vindmøller.

Arbeiderpartiet, slik jeg forstår bevegelsens historie, har forlatt partiets grunnleggende verdier. På enkelte samfunnsområder står vi fjellstøtt politisk i vårt verdigrunnlag, som helse, skole og omsorg.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Her mener vi at fellesskapet skal stå beredt når vi alle trenger det. Men også på disse sentrale områdene er det sterke kommersielle og politiske krefter som har flyttet grensene bort fra våre fellesskapsløsninger, og sluppet til kommersielle og liberale markedsløsninger.

I energipolitikken står vi nå skulder ved skulder med politiske krefter som vil bekjempe våre fellesskapsløsninger innen skole og velferd. Du husker sikkert Reiulf Steens og Aps kamp for at alle skulle få videregående opplæring i Norge. Hvem sto vi mot da? Det er disse politiske kreftene vi nå samarbeider med i energipolitikken.

Energi er viktigere for folk enn skole. Energitjenester er faktisk noe vi mennesker ikke kan si nei takk til. Å kunne si nei takk, er en grunnleggende forutsetning for at konkurranseprinsipper skal fungere i et marked. Når tilførsel av energi til menneskekroppen uteblir, vet alle hva som skjer. Energi er grunnleggende forutsetning for alt liv.

Jeg vil gjøre samme svarprosedyre som du, Jonas ofte tyr til: Jeg vil fortelle en annen historie.


En venn av meg fyrer opp peisen i utestuen på julaften for å ha julefeiring og kos. En kjær tradisjon for dem. Dette er en uisolert stue de ellers bare bruker på sommerstid. I fjor hadde han helt glemt å ordne ved til denne tradisjonen, og sto der med nisseskjegget i postkassen fordi alt var stengt. Men det gode naboskapet skulle da redde ham. Han gikk da rundt i nabolaget og spurte om hjelp. Den ene naboen kunne selge for tusen kroner sekken, og den andre kunne gjerne gi ham ett par sekker. Disse fikk han igjen da to sekker ble innkjøpt for 150 kroner i romjulen.

Kjære Jonas, jeg er ikke lenger sikker på om vi to er enige om hvem av disse to naboene som er gode sosialdemokrater. Og det er jeg antakelig ikke alene om.

Lærdommen i historien her er: Alle i nabolaget er med på spleiselaget i å skape fellesskap og infrastruktur. I gode nabofellesskap, hjelper vi hverandre (i alle fall de fleste) med å låne til og av hverandre.

I overført betydning bør dette også skje på makronivå. Det var dette Tage Erlander og Einar Gerhardsen tok initiativ til i sin tid, da de etablerte utvekslingskabler på 60-tallet. Ingen av disse hedersmennene ville skape et vilt kommersielt marked som vi nå har.

Det er det Putin bruker mot oss. Putin bruker mulighetsrommet i dette disruptive skrivebordsmarkedet til å skape splid.

Les også: Regjeringens rådville reparatører

I prinsippet har vi skapt et systemisk monster der vi blander inn energibærere, infrastruktur, energigenerering, lagring (batteriteknologi og CO₂ fangst) og konvertering (til hydrogen) inn i en salig suppe av markedsprinsipper, forordninger og regler, til et «marked» som ingen lenger greier å forklare, eller se virkningene av.

Når du, Jonas og partiet ikke vil ta tak i dette og rydder opp, er det ikke så merkelig at folk mister troen på sosialdemokratiet.

At jeg melder meg ut av partiet betyr trolig ingenting for deg, Jonas. Heller ikke begrunnelsen vil nok fange særlig interesse.

Og selv om svært få av dere i sentralledelsen leser dette, gir det meg selv en tilfredsstillelse, og ikke minst en god selvransakelse i form av hvorfor utmeldelse blir riktig for meg. Og dessverre tyder meningsmålingene på at mange føler det samme og finner nødhavn andre steder.