Bodø/Glimt – AZ Alkmaar 2-1 (1-0)

BODØ/GLIMT VAR ikke gode mot AZ. Målt etter lagets standard og mot en godt forberedt motstander, fant de ikke områdene som normalt utgjør de store forskjellene. Likevel var de gode nok.

De vant jo for pokker, selv om det var heldig, og forlenget rekka med ubeseirede kamper til 29.

I fotball er det et tall som kjennetegner en treners byggverk.

Les også: Vanvittig sluttdramatikk da Bodø/Glimt slo AZ Alkmaar

EGIL DRILLO OLSEN og Nils Arne Eggen er den norske fotballhistoriens to store trenere. Det finnes ingen andre på deres nivå. Ingen er en gang i nærheten.

Åge Hareide er den nærmeste, men han opplevde sine største framganger i Danmark og Sverige.

I Norge har det de siste 30 årene vært Drillo og Eggen mot røkla.

Det Drillo gjorde med landslaget var unikt, der 2-1 over Brasil og den påfølgende åttedelsfinalen mot Italia i VM 1998 var den største framgangen.

Rosenborgs 2-1 over Milan på San Siro i desember 1996, en seier som åpnet døra for kvartfinalen i Champions League tre måneder senere (Juventus), er sokkelen på Eggen-statuen utenfor Lerkendal.

Les også: Det er Bodø/Glimt vi snakker om, bli vant til det

DET ER FORT gjort å bli historieløs i fotball, og denne kommentaren er ikke et forsøk på det. Den har allerede slått fast at ingen er i nærheten av Drillo og Eggen. Ikke da, og ikke nå.

Men Drillo og Eggen handlet om mer enn resultater norsk fotball aldri har sett. De parallelle epokene handlet også om to veldig forskjellige veier til målet.

Drillo gjorde det på sin måte – den kalkulerte fotballen med struktur, balanse og defensiv trygghet.

Eggen gikk all in, tok spillet til motstanderen og utfordret Real Madrid like modig som han utfordret Brann og Molde.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

INGEN KAN KOPIERE de to, ingen. Fotball er et dynamisk spill som utvikler seg år for år. Prinsippene ligger der, som soneforsvarets fortreffelighet og den hurtige angrepsfotballen i lengderetningen. Men det du vant med i går er gjerne ikke godt nok i dag.

Det er derfor de klokeste sier at det å gjenskape en prestasjon gjerne er den største prestasjonen.

Er du best vinner du ikke bare en gang.

DRILLO OG EGGEN var gjenskapelsens mestere. Det er derfor de ble så unike. Dermed ikke sagt at døra er lukket for ny historieskriving. Fram til nå, og fram til Kjetil Knutsen begynte å forme Bodø/Glimt etter sitt hode, ville det vært helligbrøde å nevne en annen norsk trener i samme kommentar som de to. Det vi ser på Aspmyra toner blasfemien ned til frekkhet.

Jeg sier ikke Kjetil Knutsen er der, inntil videre er han ikke en gang i nærheten.

Poenget som bringes til torgs er at det han gjør synes å være begynnelsen på noe som kan bli veldig stort.

TO STRAKE SERIEMESTERSKAP gjør ikke blind i et historisk perspektiv. Ni ubeseirede kamper inn i Europa Conference League åpner derimot noen øyne. Akkurat som Drillo og Eggen fant sine måter å gjøre det på, har Kjetil Knutsen knekt en kode.

Skal Bodø/Glimt være gode må de spille som Bodø/Glimt.

Det er ikke alltid det går like bra, men det er mye selvtillit og trygghet der.

Både hjemme og borte.

Les også: Det er bare Idrettsgallaen som ikke ser Kjetil Knutsen

DRILLOS NORGE VAR like stramt organisert enten vi møtte Kypros eller England. Eggens Rosenborg var like vågale enten de møtte Vålerenga hjemme eller Dortmund borte. Det handler om øving og repetisjonenes fortreffelighet. I tillegg handler det om mot.

Kjetil Knutsen har mot, og fordi han har det er han av den oppfatning at fotballen han tror på kan spilles mot alle.

Etter ni kamper uten tap i Europa vil jeg hevde at han har et poeng.

Derfor slår han også et nederlandsk topplag og sier spillet burde vært (mye) bedre.

Da vet du hva du holder på med.

Les mer fra Norsk debatt

DET ER LANGT igjen til Drillo og Eggen, kanskje like langt som til Royal Albert Hall, men historien forteller oss at det gikk. Åge Alexandersen og gutta fikk til slutt spilt konserten sin i London. Alt er mulig bare du står på og er god nok.

Kjetil Knutsen står på hver eneste dag, er definitivt god nok, og begynner å minne veldig om en tredje norsk trener av betydelig format.

Jeg sier ikke mer.

For nå.