NÅR DAGSREVYEN SLÅR opp Oscar-nominasjonene til «Verdens verste menneske» på en dag Johannes Høsflot Klæbo reiser seg fra de tremils-døde og vinner sprintgull i Beijing, forteller det oss to ting om film og idrett i A/S Steinrøysa.

Oscar er en veldig svær greie.

OL-gull er noe vi er blitt vant til.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Når en norsk film en sjelden gang gis anerkjennelse og oppmerksomhet av det tidvis altfor hvite og utskjelte akademiet i Hollywood, heiser vi til de milde grader flagget.

Når Norge vinner et OL-gull til, kaster vi bare et blikk til på flagget som har vaiet i vinden siden OL i Albertville 1992.

SÅ GODE ER vi i vinteridrett. Og så godt vant. I Pyeongchang var vi med våre 5,5 millioner innbyggere verdens beste vinteridrettsnasjon foran Tyskland (83 millioner), Canada (37,5) og USA (330). Sist det var OL kom heltene våre hjem med 14 gull, 14 sølv og 11 bronse.

Når det gjelder vintersport er Norge faktisk alt det fotballaget Brann ikke er – så gode at det går nesten ikke an.

Les også: En gang doper, alltid doper – selv Johaug slipper ikke unna

Johannes Høsflot Klæbo er faktisk så unik, så god og så profesjonell at han kan tillate seg å tape for San Marino på søndag, for så å slå Brasil som bestilt to dager senere.

GULLET I BEIJING holdt likevel bare til sølv i Dagsrevyen, og godt er det. Ikke fordi «oppstandelsen» i OL ikke fortjente nyhetssendingas inngang. Utelukkende fordi hendelsen ikke var stor nok på en dag som i går, den nådde rett og slett ikke opp.

Kari og Ola forventet at Johannes Høsflot Klæbo skulle vinne det OL-gullet selv om han var ni minutter bak russerkonkurrenten sin på søndagens tremil med skibytte, alt annet ville vært en gedigen skuffelse, også for Johannes Høsflot Klæbo.

Hva «Verdens verste menneske» angår handlet det om håp rundt én nominasjon.

DA DET BLE to gikk Norge av skaftet. Ikke helt som etter 2-1 over Brasil i Marseille, men likevel, av skaftet. Ikke bare de som driver med og liker film og kino, men store deler av Norge.

Det var mest som om «Verdens verste menneske» hadde vunnet gull og gull.

Les også: Må Brauten overgå Messi for å nå opp på Idrettsgallaen?

Og det bare gjennom å kvalifisere seg til en plass i to av Oscars mange startfelt – det for beste utenlandske film, og det for beste manuskript.

SELV UTEN Å vinne noe som helst parkerte den 31 år gamle kvinnen med alle sine universelle problemer Johannes Høsflot Klæbo med åtte minutter og femtifem sekunder i beste sendetid på NRK. Det forteller mer om norsk toppidrett enn om filmen. Det forteller hvor godt vant vi er blitt.

Det forteller faktisk så mye at om utøverne våre i Beijing skulle komme hjem med mindre enn et tosifret antall gullmedaljer, så vil vinter-OL 2022 gå inn i historien som sånn passe.

Der er vi, så gode er vi, og der har du kravene og forventningene.

Les også: Ikke glem bøllene utenfor skiløypa

I KINA MÅ våre beste menn og kvinner konkurrere med verdens beste i alle idretter for å nå sine mål. Her hjemme sitter vi med en følelse av at det bare er å gå og hente medaljene. Bare ett OL-gull en tirsdag i februar når ikke opp når det er andre som bryter enda en internasjonal barriere.

Det kunne jo - burde jo? - blitt tre.

Les mer fra Norsk debatt

DEN NORSKE FILMINDUSTRIEN er ikke der. De lever på sparebluss. De blir ikke satset på og feirer derfor med champagne når de klarer kvalifiseringskravet.

Stopp en halv og tenk hva de folka kunne levert med litt toppidrettssatsing fra myndighetene.

Eller for å si det på en annen måte:

Stopp helt og tenk om Johannes Høsflot Klæbos sprintgull i OL 2026 blir oppslag på Dagsrevyen fordi Norge ikke har en film som blir nominert til Oscar.