Gå til sidens hovedinnhold

Klar for kosestund med nachspiel-kommunistene?

På dagtid tar de avstand fra diktatorer og folkemordere som Stalin, Mao, Pol Pot og Enver Hoxha. Men på kvelden morer de seg med å kalle seg kommunister.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Egentlig er det et mysterium:

Alle politiske journalister jeg kjenner er enige i at Mímir Kristjánsson og Rødt-leder Bjørnar Moxnes er blide og hyggelige folk. Ingen mistenker dem for å ville oppheise seg selv til diktatorer eller sperre folk inne i fangeleire.

Likevel forteller Mímir gjerne på Politisk kvarter at han liker å kaller seg kommunist på fredagskveldene. Når han skal kose seg, altså.

Og en av våre mest betydelige forfattere, Dag Solstad, koketterte i et jubileumsintervju rundt 80-årsdagen at han gjerne vil bli husket som kommunist. Rett nok prøvde både partileder Bjørnar Moxnes og Mímir Kristjánsson å fjerne ordet kommunist fra partiprogrammet i 2019.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Men de mislyktes, siden de gamle kadrene fra AKP (m-l) fremdeles er for mange og betydningsfulle.

Nå vil tilfeldighetene at akkurat i dag, 13. august, er det nøyaktig 60 år siden øst-tyskerne begynte å bygge den forhatte Muren gjennom Berlin.

To dager etterpå ble det ikoniske bildet av Hans Conrad Schumann tatt, den øst-tyske soldaten som benyttet siste sjanse til å hoppe over piggtråden til friheten før fengselet lukket seg.

Da var allerede Stalins Gulag-leire i Sovjetunionen velkjente. Fra de ble opprettet i 1929 til diktatorens død i 1953 anslår Store Norske Leksikon at rundt 18 millioner mennesker var innom leirsystemet, og at 4,5 millioner mennesker aldri kom tilbake.

LES OGSÅ: Muslimske ledere er de vi må kreve ekstra av for å bekjempe antisemittiske holdninger i Norge

Da hadde den store folkehelt Mao allerede gjennomført Det store spranget i Kina, en slags mislykket industrirevolusjon der historikerne anslår at omlag 45 millioner døde på grunn av sult. For deretter å avløses av Kulturrevolusjonen, der anslagene tyder på at opp mot 30 millioner omkom i herjingene.

Så kan vi ta med dødsmarkene i Kambodsja, diktatoren Enver Hoxha i lutfattige Albania, som ble kalt kommunismens fyrtårn i Europa, og ikke minst galningen i Nord-Korea som fremdeles truer med atomkrig.

For yngre lesere:

Noen av veteran-kommunistene vil allerede nå begynne å protestere. Styresettene i Sovjet og i Kina kan ikke sammenliknes, vil de si, for det var heeelt forskjellige ting.

Ved partikongressen i Moskva i 1956 skjedde nemlig den store «kontrarevolusjonen»: Den nye partilederen Niktita Khrusjtsjov tok kraftig avstand fra persondyrkelsen og de brutale metodene til nå avdøde Stalin.

Det aksepterte ikke Mao, og dermed skilte de to kommunist-blokkene lag.

Krangelen kom selvsagt til Norge også, der Mao- og Stalin-vennene i Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) kalte de tidligere Stalin-vennene i Norges Kommunistiske Parti (NKP) for både revisjonister, lakeier, høyre-avvikere og forrædere.

Har du sett parodiene på de ulike judeiske frigjøringsfrontene i Monthy Pytons Life of Brian så skjønner du tegninga.

AKP (m-l) ble lagt ned i 2007 og ble til Rødt, mens de fleste NKP'erne i ulike faser har gått inn i SV. Begge hadde røtter i Karl Marx økomiske teser om det klasseløse samfunn, der alle skulle «yte etter evne, og få etter behov».

Ikke misforstå:

Både Rødt og SV må i dag oppfattes som sosialdemokratiske partier, bare lenger til venstre på skalaen i forhold til Arbeiderpartiet. Desto rarere er denne leflingen med begrepet kommunist.

Som Torbjørn Røe Isaksen (H) svarte til Mímir Kristjánsson:

Det er som om han skulle sette seg ned på fredagskvelden og være litt fascist.

Så må vi ikke glemme den andre kjente kose-kommunisten i kongeriket, forfatter Dag Solstad. Han har selv beskrevet tidsånden på 70- og 80-tallet i Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land.

Som en av Norges betydeligste forfattere ble han i sommer behørig feiret på 80-årsdagen. Til avisa Klassekampen fortalte han at det er som kommunist han vil bli husket.

Mener han det? Eller sitter han bare der og kokketerer og koser seg med litt voldsromantikk?

Tja. Tidligere har Solstad sagt at han ikke synes ytringsfrihet er så viktig. Og en av anmelderne som hyllet ham som forfatter i sommer, kalte ham for politisk idiot.

I så fall kommer han i selskap med selveste Knut Hamsun, som ble dømt som nazist etter krigen. Kanskje er det det Solstad vil?

Uansett er det vanskelig å forstå hva Kristjánsson og Solstad holder på med.

Les flere meninger i Norsk debatt

Mange av deres tidligere kamerater har tatt grundig avstand både fra ideologien og studiereisene til Beijing og Tirana. Kanskje fordi det i dag ikke er ett eneste eksempel på at kommunismen som samfunnssystem eller ideologi har resultert i noe som helst godt.

Samtidig ser vi i dag tydelige tendenser til mer totalitært tenkesett, både på høyre- og venstresiden, ute i Europa og her hjemme. Ytringsfriheten er under press, fra begge sider. I en slik situasjon hadde det vært greit om alle partiene på Stortinget slo stødig ring om det liberale demokratiet.

Og at kommunismen endelig ble kastet på skraphaugen - også etter to flasker vin på nachspiel.

Kommentarer til denne saken