Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Den 12. juni 2017 døde 16 år gamle Mohammed Altai fra Holmlia som følge av vold. Han var kjæreste med en kosovoalbansk jente, noe familien hennes ikke var begeistret over. Jentas bror, slo ham ned og forhindret at Mohammed fikk nødvendig hjelp. Vitner ble presset og det tok lang tid før saken kom opp.
Dette drapet berørte meg som beboer i Oslo øst dypt. Det kunne like gjerne vært mitt barn som traff feil jente, eller gutt.
Jeg opplevde stillheten rundt drapet som øredøvende og smertefullt. Ikke minst opplever jeg at historiene fra livet i bydelene øst i Oslo, på ingen måte blir tatt tak i med det alvoret det faktisk er behov for.
Benjamin-drapet berørte oss alle, men Mohammed? Nei, ikke så mye. Drapet på Mohammed var ett av tre æresdrap i området de siste årene.
Æresvold med konsekvenser
Nå slår Riksrevisjonen fast at «mangelfull kunnskap om æresrelatert vold, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse kan føre til at saker ikke blir avdekket og at voldsutsatte ikke får tilstrekkelig og egnet hjelp».
Det er ikke sånn at vi ikke manglet kunnskap. Folk VET dette.
Vi som bor her, hører historiene om Yassin som blir slått med kjevla (faktisk historie) og Zainab som ikke får gå på svømming, altså å tilegne seg livsnødvendige ferdigheter.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Flere tunge rapporter har dokumentert hvordan æreskultur fører til at unge lykkes i mindre grad i utdannelsesløpet, at jenter som ikke dekker seg til, opplever stygge blikk.
Selv sosial kontroll i barnehagene i Søndre Nordstrand er avdekket.
Vi har hatt fokus på rasisme som det store problemet. Den egentlige rasismen her, ligger i at vi har lavere standard for velferd og trygghet for de som bor her, fordi de er fra land i Midtøsten, Asia eller Afrika. At det ikke er comme il faut å diskutere disse gruppenes gjøren og laden. Å kritisere en etnisk norsk mann derimot koster ingenting.
Les også: Barn som «plutselig» ikke kan delta på leirskole er det første tegnet
Medienes dekning av dette er dypt problematisk. Vi har en paragraf i Vær varsom-plakaten, 4.3 som heter: «Vis respekt for menneskers egenart og identitet, privatliv, etnisitet, nasjonalitet og livssyn. Vær varsom ved bruk av begreper som kan virke stigmatiserende. Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende».
Paragrafen ble laget i beste hensikt, men gir ikke mening i dag. Det er ikke stigmatiserende å ha røtter i for eksempel Somalia eller Pakistan. Eller å være muslim. Disse gruppene er ikke små minoriteter. Det er 43.000 somaliere i Norge mot kanskje et sted mellom 30 til 50.000 samer. Vi har mange politikere med innvandrerbakgrunn i posisjon. De har makt til å ta beslutninger.
I deler av Oslo er innvandrere i majoritet. Publikum og beslutningstakerne må vite hvem som gjør hva for å ta informerte beslutninger. Men mediene har ikke fortalt oss dette, og kunnskapen har vi valgt bort, slår Riksrevisjonen fast.
Dydsjournalistikk
Den amerikanske forfatteren og journalisten Batya Ungar-Sargon skriver innsiktsfylt om medienes dyder i boken «Bad news». Hun snakker om at journalistikken har blitt et eliteyrke hvis dyder er tilsvarende elitistiske: Vanlige folks plager og ulemper dekkes ikke med samme intensitet hvis det ikke passer inn i en elitistisk narrativ.
Å kritisere minoriteters liv og levnet regnes ikke som en kosmopolitisk gren egnet til å posere med. Det er bare de dumme og uutdannede, the deplorables, som gjør det. Men hvem som rammes av dette først og fremst, er folkene man gjerne ikke vil kritisere.
For min del handler det om naboer og hva slags samfunn jeg ønsker å bo i - for æreskulturen rammer likevel oss alle. Det kan være våre unge, men det er likevel oftest våre naboer som tar smellen.
Les også: Selv om jeg elsket det flerkulturelle Sverige, er jeg veldig glad for at vi kom til Norge
Selv ønsker jeg ikke å leve i et parallell-samfunn med æreskodeks fra år 650 etter vår tidsregning. Kostnadene kommer på toppen av smerte og elendighet, og er en regning vi plukker opp i felleskap. Uansett er det bra at Riksrevisjonen er entydige i sin kritikk her.
Det er på tide.