Gå til sidens hovedinnhold

Klassekamp ser ut til å ha blitt rasekamp

Den amerikanske debatten om hvites iboende privilegier har nå slått røtter i Norge, og slik som i USA er det de mest privilegerte i samfunnet som målbærer disse standpunktene.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Hvites privilegier har blitt et tema også i Norge. Det er ikke lenge siden mange her til lands oppriktig mente at vi var immune mot slike debatter, Norge kom ikke til å rammes av slikt. Vi bodde jo tross alt i samfunn som ikke var preget av sosial ulikhet, slik som i USA.

Partiene på venstresiden ønsker å selge inn et annet budskap. Problemstillingen de ønsker å selge inn er at ulikhetene i Norge er store, resepten de deler ut er å få slutt på hvites iboende privilegier. Klassekamp ser ut til å ha blitt rasekamp.

Les også: Når viljen til å etterleve tiltakene mangler

I mars 2018 deltok jeg i en debatt om ytringsfrihet i Bø i Telemark. Panelet besto av en lokal avisredaktør, en kvinnelig debattant med innvandrerbakgrunn og undertegnede. Debatten gikk sin gang, og var til tider nokså heftig. Men den mest intense delen skulle komme da det ble åpnet opp for spørsmål fra salen.

En kvinnelig kommuneansatt som satt i salen tok ordet og gikk til angrep på avisredaktøren. Hun mente redaktøren hadde tatt for stor plass. Redaktøren var jo tross alt en hvit mann i 40-årene, og burde kjenne til sine privilegier. Redaktøren ble noe ordknapp. Det ble vi andre også.

Innvandrerkvinnen som satt i panelet er ingen skjør blomst. Hun har skrevet bøker og hadde vært en samfunnsdebattant i en lengre periode. Det var ingen som tok hennes tildelte taletid - ei heller kritiserte henne. Hennes meninger møtte motstand og argumenter.

Les også: Slik kan alle investere i kunst: - Avkastningen kan bli veldig stor (+)

Denne selsomme seansen er kun et av mange eksempler. Slike holdninger er ikke lenger noe som tilhører ytterliggående feminister og antirasister. I dag kan vi se at ledende figurer i Arbeiderpartiet også tar til orde for slike holdninger, som når Oslos varaordfører Kamzy Gunaratnam vil ha kurse kommuneansatte i såkalt strukturell rasisme.

Klasseprivilegier blir til raseprivilegier

Feminist og akademiker Peggy McIntosh kan anses for å være jordmoren for uttrykket «white privilege», eller hvites privilegie. McIntsoh tilhører selv den amerikanske eliten, og mange av de referansene hun viser til kan ses i den konteksten. Det er nærliggende å anta at nevnte forsker blandet klasse med rase. Hennes liv blant USAs aristokrater ledet henne til å tro at alle hvite amerikanere lever som hun selv gjør.

Aktivismen til McIntosh har hatt en rekke interessante følger. Blant annet ser vi at diskusjonen om privilegier-debatten blant annet har resultert i kursing av hvite amerikanere i «hvordan motstå hvithet», ekskludering av hvite foredragsholdere og angrep på alle som forsøker å ta et oppgjør med den meningsløse debatten om strukturell rasisme i USA.

Her kan du lese flere innlegg av Mahmoud Farahmand.

Hovedbudskapet er klart, ulikhet i resultatoppnåelse skyldes hvite, aller helst kan man snevre det ned til hvite menn over 40. Hvorvidt en slik klassifisering er korrekt eller formålstjenlig er ikke så veldig nøye. Det passer den progressive dagsorden.

Hvordan man skal vurdere privilegier er i seg selv en interessant diskusjon. Skal en slik vurdering blindt baseres på kollektive krav. Altså, jeg er innvandrer, dermed er jeg automatisk et større offer for sosial ulikhet enn hvite etniske nordmenn?

En slik kollektivisme åpner opp for en rekke interessant spørsmål.

For å sette det på spissen kan man spørre om jeg har færre eller flere privilegier enn etnisk norske heroinister som vanligvis sitter og tigger langs Oslos gater? Eller han som står utenfor Rema på Vallmyrene i Porsgrunn og ber om matpenger? Har disse personene en slags fordel fordi de er hvite?

Det er tvilsomt at disse menneskene anser seg selv som privilegerte kun fordi de er hvite.

De svakeste vil betale prisen

Teorien om hvites privilegier åpner opp for det jeg beskriver over. Hvor rase, hudfarge og etnisitet trumfer reelle ulikheter som slår ut i individers hverdag.

Her kan du lese flere innlegg fra Norsk debatt.

Ulikheter oppstår av en rekke årsaker, men som oftest vil en rekke andre forhold trumfe hudfarge og etnisitet.

Det er dette noen av Arbeiderpartiets mest sentrale og privilegerte politikere og rådgivere inviterer til.

Mange opplever nok en slik tilnærming som nokså betenkelig og virkelighetsfjernt.

Når man har åpnet opp for denne mentaliteten, kan vi glede oss til noen tiår med elendig funderte debatter og meningsløse konflikter - som kun vil medføre at de som virkelige trenger omsorg, oppmerksomhet og oppfølging - ikke får dette fordi de ikke har riktig hudfarge - eller ikke passer en viss profil.