Petter Farstad treffer blink i sitt debattinnlegg i Nettavisen: «Det er trist at voksne mennesker tillater seg å hovmodig kritisere en ny generasjon som ikke vil arve vår store idioti.»

Det er rystende å se hvor lav terskelen er for å fornekte vår tids kanskje største selvskapte utfordring.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Vårt forbruk av fossilt drivstoff gjør noe med planeten som naturen selv aldri har gjort før. Hvorfor er det så vanskelig å forstå?

Piggene ute

«Ja, men klimaet har alltid endret seg», ropes det høyt med piggende ute i sosiale medier. Da må man spørre seg følgende: Hvordan vet vi det, hvorfor endret det seg før og hva er det som endrer klimaet mest akkurat nå?

CO2 har egenskaper som fanger varme. Det kan vi si, blant annet fordi vi vet fra isdata at CO2 historisk sett korrelerer med varme. Vi forstår drivhuseffekten, karbon-syklusen, hvordan varmebølgene forandrer seg og har en god beskrivelse av naturens gedigne «CO2-regnskap»; det vil si energi inn og energi ut.

Slik NASA nylig publiserte: De første direkte observasjonene at jorden fanger mer varme. Det er den varmen vi alle nå føler.

Fantasier fra Frp

For å illustrere hvor langt det har gått, har lokale Frp-partier i sosiale medier delt et av Carl I Hagen sine klima-memes, hvor han forveksler Mayaindianerne sin dommedag-hypotese fra 2012, til at de «rødgrønne» sa det i 1990.

Les også: Knoklene og sporene mot Auschwitz

Nei, Carl I Hagen. Ingen har hevdet jordens undergang i 2012. Du tenker nok på filmen. Når fantasi forveksles med vitenskap og ukritisk deles som en sannhet, er det ikke rart at Frp er kjente for å være skeptiske til akademia. Den veien har Hagen godt brolagt for dem.

Forskjellen på vær og klima

Det som derimot har vært budskapet de siste 30 årene er at klimaendringer skjer langsomt i starten, og over en lengre periode - og over tid - øker raskere. Deretter vil det akselerere. Allikevel feiltolkes forskjellen mellom vær og klima.

Vær er de kortsiktige og mer tilfeldige dag-til-dag variasjoner; klima er det langsiktige mønsteret over generasjoner.

Hvem husker været, temperatur i luft, i havet, hos naboen og i de fleste land for tre, fire, 18, 183 eller 2098 dager siden? Ingen evner å huske daglige værforhold og logger daglig, året rundt. Heldigvis for oss logger klimaforskere det i et nå etterhvert stort og tverrfaglig felt, fordi kompleksiteten medfører det.

En klimaskeptiker blir født

Når det samme kollektivet av fagfolket igjen roper varsko, tolkes det indre ubehaget det gir med fornektelse og kognitiv dissonans:

«Store samfunnsendringer som potensielt kan påvirke min levestandard? Nei takk».

En klimaskeptiker har blitt født.

Les også: Milliarder forsvinner ut av barnehagene og rett ned i lomma på kommersielle eiere

«Klimaforskere er politiserte og globaliserte», hevdes det. At forskningsmiljøer diskuter og deler på tvers av grenser, virker til å være nytt for klimaskeptikerne.

Fordi vi alle må bo et sted, har vi samtidig også tapt store mengder natur. En såkalt økologisk kollaps. Slik øker CO2 raskere, fordi naturlige CO2-opptakere som skog - og dets arter - forsvinner.

Havet på sin side har «svelget» en del av våre CO2-utslipp, men er nå «mettet». Som et konsekvens er havet surere – med akselerasjon av CO2 i atmosfæren og tap av økosystemer i havet. Det stadige ubalansen i «Co2-regnskapet» ropes det nå varsko om.

Vi ser det, vi dokumenterer det med obligatoriske verktøy, vi skriver om det avisen og vi lærer det på skolen.

«Humbug», ropes det fra sofaen. «Det er tross alt snø og kulde ute», påpekes det irritert videre.

Ingen rett til å benekte månelandingen

Samtidig med faktafornektelsene fra sofaen, læres naturens «CO2-budsjett» på skolen. Perspektivet elevene får er at slike menneskepåvirkelige variabler aldri var inkludert i naturens eget «regnskap». Da havner den i ubalanse.

Elevene lærer om hvordan klimaforskere inkluderer alle variabler i den store verktøykassen: Værsatellitter og andre måleverktøy måler CO2 i luften, sol-aktivitet, havstigning, varme i havet, vulkaner, tap av isbreer og fastlandsis og en haug av andre variabler flesteparten vet hvordan fungerer eller forstår.

Klimamodellene har blitt kjørt med og uten menneskets bidrag av klimagasser. Fjern denne variabelen og modellene stopper å predikere det vi nå observerer. Nok en bekreftelse at modellene predikerer med stor sannsynlighet – men de er komplekse.

En analogi for å vise kompleksiteten er at veldig få evner å forstå tverrfagligheten bak fagdisipler som matematikk, ingeniør- eller fysikkens lover som tok oss til månen. Men fordi jeg ikke har oversikt over alle kriker og kroker i disse fagdisiplinene, gir det meg ingen rett til å benekte måne-landingen.

Allikevel forfektes månelandingene og på lik linje - mobilisert av nasjonale rikssynsere i sosiale medier - som erklærer svart belte i alle fagfelt og tolker datagrunnlaget motsatt av forskerne selv.

Google-effekten

Å tro at man vet alt uten at man vet alt, er en skråsikkerhet som kjennetegner denne gruppen. Når Googles algoritmer bekrefter, øker tunnelsynet og overbevisningen. Logikk ble ikke brukt for å komme dit og logikk er derfor sjeldent effektivt for å få dem ut av ekkokammeret.

Les også: Det er på høy tid at vi jobber mindre

Det er derfor problematisk når det nå materialiserer seg i form av å neglisjere selve utdannelsesinstitusjonene. I sosiale medier består denne gruppen mest av konservative voksne og eldre menn som følger «Carl I. Hagen-oppskriften» slavisk: Å peke på de som er uenige, men uten å vite hvordan uenighetene har blitt diskutert.

Fra sofakroken ble det konkluderte at Norges 13 forskningsinstitusjoner tar feil om fakta rundt klimaendringene.

Advarer elevene

Dette er nå noe jeg også må forberede elevene på. I timene har jeg sagt blant annet at: «i sosiale medier vil mange av dere oppleve å bli netthetset, og de fleste er eldre med ufine kommentarer. De burde heller lytte når dere kommer med oppdatert kunnskap om naturens prosesser fra skolen». Ikke rart flere av dem verger seg for å kommentere og være aktive i diskusjoner.

Derfor er viktigheten av kildekritikk, nett-algoritmer, retorikk og god debattskikk noe jeg konsekvent har i mine undervisninger.

Les også: Kurt Westergaard valgte ytringsfriheten da andre bedrev selvsensur

I våres eksperimenterte jeg med et fire-ukers «rollespill» i Samfunn. Elevene spilte politikere og det var debatt om Norges naturressurser: «Hva skal vi leve av etter oljen?».

Etter forberedelsene om dagens diskursklima, var det med en stor glede å observere hvor mye elevene praktiserte sin kunnskap om naturen, hva de lærte underveis om det politiske systemet og vel så viktig; om nettdebatter i sosiale medier.

Elevene høstet frukter av å debattere med hverandre og problematikken ble diskutert i felleskap. Gode idéer skapes kollektivt og da må diskursen anerkjenne problemstillingen, ikke håne den: Gårsdagens umuligheter er morgendagens muligheter.

Men når det er sagt, er det urovekkende å se at debattretorikken i sosiale medier stadig bærer preg av mer netthets mot de yngre, som tør å bruke stemmen sin.

Politikernes absurde uttalelser

Det var MDG i sin tid som gjorde den utakknemlige jobben med å være budbringere. Offentlig tok de diskusjonen og forsøkte å komme med forslag som kan løfte oss ut av dagens «klimakrise».

Da er det surrealistisk å lese Erna Solbergs nylige uttalelse: «Vi trenger ikke De Grønne i Norge».

Mens Stortingsrepresentant Roy Steffensen (FRP) på sin side, reagerer på at akademikerne stemmer som dem gjør: «Min første tanke var å si at dette viser at all utdanning ikke nødvendigvis gjør deg klokere, men dette synes jeg er for trist til å spøke med». Han uttaler videre:«At en så stor andel av folk med høyere utdanning stemmer på radikale partier som Rødt og MDG, er rett og slett deprimerende.»

«Reduksjonisme-stafettpinnen blir gitt videre internt i Frp, denne gangen er det Listhaug som uttaler: «Det å få barn er noe av det vakreste jeg har opplevd, og noe jeg unner alle som ønsker det. Nå har MDG begynt på prosessen der vi skal skamme oss over å sette barn til verden.»

Det er ikke skam å få barn. Dagens unge er kun bekymret over hvilket verden dette barnet kan møte – og det skal de klandres for?

Skolen har for lengst anerkjent klimaendringene

For gjennom grunnskolen og videregående gjør skolen sitt samfunnsmandat: å utdanne morgendagens medborgere, samt lærer dem om samfunnet de en dag og barna deres igjen skal arve.

Skoleelever er morgendagens stemmeberettigete medborgere og fordi klimaet affiserer dem størst grad, burde det ikke være sjokkerende for Steffensen og Listhaug at skolen er dyktige på det den er ment å gjøre.

Les flere meninger fra Norsk debatt

Skolen har for lengst anerkjent klimaendringene, og forbereder elevene på hva klimaendringene som allerede har meldt sin ankomst bringer med seg. At det gjenspeiler seg i at «grønne partier» vokser, er ikke radikalt. Å ikke anerkjenne klima-utfordringene derimot, er det.

I nyhetsbildet skrives det igjen om globale varmerekorder, en milliard døde skalldyr og oversvømmelser i Europa. Som med ozon-problematikken roper vitenskapen, denne gangen enda mer prekært. Imens er tidstyven til Frp og SP ute, og «raser mot EUs farvel til fossilbilen».

Høstens valg vil vise hvor Norge står.