Gå til sidens hovedinnhold

Klimaposørenes tid

De sier de skal redde kloden, men det viktigste er å ta seg bra ut.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Enden er nær!

Heldigvis tar noen ansvar for å stoppe klima-apokalypsen. Karl Ove Knausgård tok trolig nylig en pause fra livet som fembarnspappa i London med eks-kone i Sverige. Samtidig tok Jo Nesbø kanskje en pust i bakken under nok en klatretur i Thailand. Sammen med 31 kolleger forfattet de et opprop hvor samtlige hevet seg til nye poetiske høyder:

«Stem på dem som lever her om hundre år, stem på din sønnesønns gråt, stem på din datterdatters første smil.»

Stem på Venstre, MDG, SV eller Rødt, var konklusjonen.

Med mindre du da er typen som vil se barnebarna dine lide, altså en sadist.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Forfatterne er ikke alene om å ha våknet. Professor Victor Norman mener at riktig sluttdato for oljeutvinningen kan være «i morgen». Professor Thomas Hylland Eriksen foreslår å gi bort halve oljefondet siden «epoken da nordmenn kan sitte komfortabelt i fred, immune mot verdens miljøkatastrofer … » har vært et blaff.

Forfatterne og professorene følger i fotsporene til den største norske miljøforkjemperen noensinne. Jeg snakker selvfølgelig om hotell-, cruise og reiselivskongen Petter Stordalen.

PR-nestor Hans Geelmuyden lærte Stordalen hvor lønnsomt det kan være å ha et offentlig miljøengasjement:

Du er bare kjip hvis du ikke unner hotellgjestene dine en baconbit og rene håndklær, men gud bedre så kul du er, hvis kjipheten blir forkledd som klimaengasjement.

Brått er du så rik på masseturisme at hele stor-familien kan reise til Seychellene med privatfly hver ferie, og eks-kona kan få sin egen tenketank for klimavennlig ernæring å leke med, når hun ikke lufter Grand Danoisen.

Men, for å parafrasere Hylland-Eriksen, epoken da klimaposørene setter rammene for norsk klimadebatt bør være over.

Den første årsaken til dette er dimensjonene i klimaproblemet. Bill Gates’ gir følgende bilde på utfordringen: Badekaret er fullt, og alle nye utslipp fører til at vannet renner over. Verden må gå fra 51 milliarder tonn i årlige utslipp til null. Eller sagt på en måte som nordmenn forstår: Hvis vi legger ned Norge, så vil én tusendedel av problemet være løst.

Les også: Hvorfor alle konservative gleder seg til å bli kvitt Erna Solberg

Og problemet er enda mer komplekst enn enormt. Petroleumsutvinning er forutsetningen for det moderne livet. Å gå til null er ekstremt vanskelig, og vil bli kostbart.

Bill Gates’ har minst to spørsmål til alle som kommer til ham med «en løsning på klimaproblemet»: Hva med sement? Hva med stål?

Karbonutslipp følger av de kjemiske prosessene vi benytter for å lage sement og stål, henholdsvis ett og 1,8 tonn karbon for hvert tonn av dem.

Og de neste 40 årene er verden forventet å bygge ett New York city i måneden.

La meg gjenta: Ett nytt New York city hver eneste måned!

Hvis man bor bekvemt på Bygdøy, Ullevål Hageby eller i Risør, så virker det fort unødvendig.

Sett fra Calcutta virker det altfor tregt.

I Norge snakker mange som om problemene er løst. Det er viljen det står på. Bare vi alle skolestreiker lenge nok, så får politikerne ut fingeren.

Bare vi bygger vindmøller nok, vil alt gå bra, kan denne holdningen uttrykkes som. Men vindmøller er ikke annet enn stål, sement og ikke-resirkulerbar plast som må byttes hvert tjuende år. I dagevis kan det være vindstille, og solenergi berger oss ikke, for om natten skinner ikke solen.

Les også: Ole Asbjørn Ness: - Det evige gnålet om innestemme er jeg ikke med på!

I Norge er alternativet vannkraft. I resten av verden er alternativet kull eller gass, eller den atomkraften Stordalen en gang slåss imot.

Men den siste dimensjonen som gjør klimaproblemet vanskelig å løse, er fordelingsproblemene som vil følge av å forsøke å løse det.

Det går greit å leve tilnærmet bilfritt innenfor ring 3. Men en elbil fungerer dårlig i grisgrendte strøk hvor temperaturen ofte er under minus ti om vinteren. Går prisene opp for fort, er Bompengepartiet tilbake. Er man pensjonert professor i Risør, er det ikke så alvorlig om de 200.000 lønnsomme arbeidsplassene i oljeindustrien forsvinner. Oljeingeniøren i Stavanger med tre barn, og hus- og studielån, og en professor i Risør å fø på over skatteseddelen, ser litt annerledes på det.

Disse fordelingseffektene kommer på toppen av et forskjellssamfunn som allerede er under utvikling i Norge. Også i Norge ser vi tendenser til en økonomi hvor vinnerne tar alt, og hvor de som kun har svette å konkurrere med, får mindre og mindre av kaka. Det er forskjell på å eie hoteller, og på å vaske dem.

Les også: Vi betaler lønnen deres. Vi burde kunne forvente mer

Med lavere oljeinntekter blir det mye mindre penger å bruke på de forskjellene som Rødt, SV, MDG og Venstre sier de vil redusere, men som de vil importere gjennom sin innvandringspolitikk. Noen, for eksempel professorer i sosialantropologi, er sikret sin trygge og generøse statspensjon, selv om halve oljefondet blir gitt bort. Andre opplever allerede i dag at køen på NAV er lang, og at ytelsene absolutt ikke er generøse.

Kanskje noen i denne køen husker Victor Normans idé om å hente 100.000 syriske flyktninger til Norge - noe som ifølge ham ville være både humant og lønnsomt?

Selv tror jeg at et forskningsopphold for Victor Norman og Thomas Hylland-Eriksen i Syria, hvor vi får to syriske professorer i bytte, vil være mer lønnsomt.

For Norge. Ikke Syria.

Dessuten er ikke disse fordelingseffektene begrenset til fordelingen i et land, men også til fordelingen mellom land.

Kanskje Europa vil vinne stort ved å gå foran i klimakampen. Men går Europa for fort frem, vil alle gevinstene bli høstet av Kina slik landet gjorde med solindustrien Tyskland finansierte. Kontinentet vil bli avindustrialisert.

Les også: Klima-Stordalen sliter med «flyskam». Fløy privatflyet 33 timer på én måned

Klimapolitikk er geopolitikk, og for Norge er det også sikkerhetspolitikk: Hvorfor skal Europa forsvare Norge, hvis vi ikke vil være en stabil leverandør av olje- og gass?

Dette må ikke tolkes som at jeg underslår klimautfordringens alvorlighetsgrad.

Hensikten min er den motsatte: I møte med alvorlige, komplekse problemer, har vi ikke tid til posører.

Stordalen, Norman, forfatterne og Hylland-Eriksen har kapret den feiteste redningsbåten på Titanic, og derfra roper de at alle andre må gi plass til kvinnene og barna.

Nå!

De sløser. Både med ideer og penger.

Hvis du vil løse klimaproblemet, bør du ha en idé om hva vi gjør med stål og sementbehovet i Calcutta, og du bør ha en plan som gjør kostnadene lavest mulig i Norge, og som tar hensyn til fordelingseffektene.

Les også: Kina har over 300 ganger så høye CO2-utslipp som Norge: Nå skal de slippe ut mye mer

Og du bør avsky sløsing.

Økonomi er læren om knappe ressurser. Klimautfordringen er økonomi under tidspress.

Enklere sagt: Hvis du vil fly privatfly, eller ha masse flyktninger, samtidig som du vil forskuttere oljeindustriens avvikling, sier du at du vil gå mot øst og vest samtidig.

Du er altså en vandrende selvmotsigelse.

Hvis du har et professorat i tillegg, gjør det deg til en professoral selvmotsigelse.

Hvis du i tillegg har skrevet noen gode romaner, går du bare inn i køen etter Solstad og Hamsun som har vist oss at gode forfattere gjerne er politiske idioter.

Men hvis du er rik, så vil det kanskje gi deg enda litt mer penger på kistebunnen, og gitt hvor dyre ekskoner gjerne er, skal vi ha sympati med det.

Les mer fra Norsk debatt her

Jeg kommer ikke til å stemme verken SV, Venstre, Rødt eller MDG. De vil ha mer melk og honning til alle, men mindre oljeinntekter. De vil ha lavere norske utslipp, men voldsom befolkningsvekst.

Det er bare fjas.

Det har vi ikke tid til gitt klimaproblemets dimensjoner. Så får jeg heller leve med sadiststempelet.