Kanskje er det ikke så rart. Det handler om menneskehetens skjebne, og om jordklodens framtid som bolig for mennesker og dyr.

Desto større grunn er det til å holde fast på de demokratiske spillereglene som gjennom moderne historie har vist seg overlegne når det gjelder problemløsning.

Det er mye vi fortsatt ikke vet, men noe vet vi:

  • FN-panelets forrige rapport fra 2013 skrev at det var «svært sannsynlig» at klimaendringene er menneskeskapte.
  • Konklusjonen nå er det ikke lenger finnes tvil, og at endringene de advarte mot den gangen allerede skjer.
  • Bak rapporten står 700 forskere fra 90 land. FNs generalsekretær kaller rapporten «kode rød» for menneskeheten.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Så finnes det fremdeles forskere som tviler, eller er uenige i enkelte punkt. Det endrer likevel ikke hovedbildet:

Dette er alvor.

Spørsmålet er så - hva gjør vi med det?

Her er krangelen i full gang, for her spriker det i alle retninger. Noe som er naturlig. For her står menneskeheten overfor en utfordring vi aldri har sett maken til.

Hos noen blir krangelen så utmattende at de helst vil holde for ørene, snu seg vekk, melde seg ut.

Hos andre kan vi ane autoritære tendenser, enten i form av ønsker om snarveier, eller tydelige krav om at motstanderen skal holde kjeft.

Og selvsagt kan det være fristende å si at «vi trenger ikke klimafornektere som stikker hodet i sanden».

Eller at «vi trenger ikke klimahysterikere som mister hodet fullstendig».

Men på den annen side: Det er akkurat det vi gjør.

For dette er en av demokratiets og ytringsfrihetens fremste begrunnelser, som for sjelden kommer fram:

Ytringsfriheten som problemløser. Evnen til å få fram ulike synspunkter, ulike løsninger og ulike forslag - der noen av dem etter lang og kanskje opphetet diskusjon viser seg å være riktig.

I stedet for at en eller annen diktator med sin snevre krets skal bestemme. Eller noen andre som tror de har sett lyset.

LES OGSÅ: Presteskapets vestlige favorittreporter

Dersom vi er enige om at menneskeheten og jordkloden står overfor en alvorlig utfordring, tror jeg vi bør legge til rette for tre forhold:

  • Vi trenger en åpen debatt med flest mulig deltakere, både fagfolk og legfolk. Vi i mediene må åpne for både «klimafornektere» og «klimahysterikere». Antakelig har ingen av dem helt rett. Men begge gruppene kan vise seg å finne (gull)korn.
  • Vi trenger omfattende internasjonalt samarbeid og internasjonale, forpliktende avtaler. Å sysle med tanker om å melde oss ut av EØS eller andre internasjonale avtaler, mener jeg er direkte uansvarlig. Vi klarer ikke dette alene.
  • Vi trenger nye, friske ideer. Men det må også være lov å hente fram «gamle», kontroversielle løsninger som for eksempel atomkraft. Det kan hende forutsetningene har endret seg. At det kan gjøres tryggere i dag enn i Tsjernobyl.

Etter gårsdagens mediedekning av klimarapporten har jeg også lyst til å advare velmenende politikere og velmenende mediekolleger mot grove forenklinger.

Det er påfallende hvor mange som nå plutselig viser til den varme sommeren i Europa, alle flommene, skogbrannene og orkanene for liksom å underbygge klimarapporten.

De fleste av disse vet utmerket godt at årets sommervær ikke beviser noe som helst.

På samme måte som fjorårets varme eller iskalde vinter heller ikke kan brukes for å underbygge påstander om noe som helst.

Du kan nemlig ikke på den ene siden fnyse foraktfullt over skeptikere som bruker tilfeldige vintre med iskalde vinterdager og 30 minusgrader til å ville avblåse hele klimadebatten - for så bare noen måneder etterpå vise til hetebølger og flom som bevis for at det er du som har rett.

Les flere meninger fra Nettavisen Norsk debatt

Dette handler om tillit. Og nettopp tillit til både forskere, politikere og medier kunne vært det fjerde punktet på lista over hva vi trenger.

For, som svært mange har påpekt også under corona-pandemien:

Tiltak må ha folkelig tilslutning for å virke optimalt. Vil vi ha action, må vi ha folk med oss.