Skam er en norsk paradegren. Det hevdet den danske innvandreren Aksel Sandemose som skrev Janteloven.

Paragraf én lyder: «Du skal ikke tro du er noe.» Loven beskriver hvordan flertallet fremtvinger individets åndelige underkastelse.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Et kollektivt fenomen

Den norske TV-serien Skam gikk sin seiersgang i Danmark. Øyeblikket som NRK kåret til «det fineste» fra de 43 episodene var da den unge homofile sa han støtter kampen for anerkjennelse, men ikke ønsket å assosieres med Pride-paradens utagerende hedonisme.

Det får hans venn til å se rødt: Han viser til striden for homofiles rettigheter og konkluderte med moralsk harme: «Jeg synes at før du har tatt den kampen selv, før du har turt å stå opp for den du er, så skal du være jævlig forsiktig med å snakke og heve deg over gay pride!»

Skam er en individuell følelse, det er et kollektivt fenomen. Tilslutning er sentralt. Det er ikke en privatsak. Enten støtter du de etablerte sannheter, eller så bør du være «jævlig forsiktig».

Nordmenn tar til skamlegging som fisk til vannet. Vi kan virkelig være svært kjedelige.

Skam i alle former

For tiden utprøves et antall nye skammer. Det er flyskam og kjøttskam; det er bilskam og hvithetsskam. Skammens profeter er journalister, dets evangelister er oftest universitetsansatte med kompetanse på fag som ikke fantes for 20 år siden. I Norge, som i andre land.

Klimaskam er et relativt nytt ord, det dukket først opp på trykk i Norge i 2007, bruken eksploderte i 2019, for så å kollapse året etter, ifølge databasen Atekst. Et flertall av oppføringene er negative til selve begrepet. Hvorfor?

Det var nok uheldig at den svenske forskeren Jakob Grandin tok på seg å lansere klimaskam i Morgenbladet, landets universitetsutdannede avis. (29.11.2019) Han pekte på Sverige som moralsk forbilde. Det er sjelden et bra sted å starte i Norge.

Men klimaskammen klasket ikke i gulvet som en svensk smörgåstårta, den desintegrerte under utskytning, som en europeisk romrakett. Hvorfor? Professor Per-Einar Binders bok «En kort introduksjon til eksistensiell psykologi» (2021) mener klimaskyld er riktigere enn klimaskam.

Skylden kommer altså før skammen. Skylden i denne sammenheng er karbonbrenslet som ble oppdaget utenfor Norge i 1969, kjent som «oljå»: Kilden til Norges rikdom. Salg av fossilt brennstoff gjør det mulig for nordmenn å være blant de ivrigste konsumentene på planeten.

På verdensbankens utregning for konsum per capita lå Norge på fjerdeplass i 2018, etter USA, Sveits og Luxemburg. Dette er et nytt fenomen. Et minneverdig øyeblikk i dokumentaren «Olje!» (2009) da de norske arbeiderne i 1970 forsiktig lirket opp de første kassene med boreutstyr.

Til de amerikanske overseernes raseri håpet de norske arbeiderene å redde beskyttelses-plankene til å bygge hytter med. 50 år senere har oljen løftet den vestlandske arbeiderklassen til Ph-lamper og Land Rovere.

Les også: Står Miljøpartiet De Grønne bak å kalle tidligere Frp-leder for «rasshøl»?

«Den nye oljen»

40-åringen Elias Kvalvik fra Karmøy jobber i oljenæringen som Operational Planner. Han tjener godt, men ikke svært godt. Ikke sammenlignet med verdiene som kommer direkte av hans joystick-kompetanse når borehull skal drilles. «Når det koster ti millioner å bomme, leier de inn nordmenn - selv i Brasil og Mozambique. Vi er svært gode på dette».

Kvalvik kommer fra sjømannsætt, han mener han nok ville jobbet med sjøsprøyt i fjeset, olje eller ikke olje. Men han føler ingen skam over å tjene til livets opphold i oljenæringen. «Nordsjøolje er noe av den reneste oljen i verden».

Oljetilhengerne hevder at kutt i norsk oljeproduksjon ikke vil føre til annet enn at den vil erstattes av skitnere drivstoff fra andre produsenter. Til det svarer miljølobbyen at «steinalderen tok ikke slutt fordi de gikk tom for stein».

Miljøbevegelsens mål i Norge, er å stanse utvinningen av olje og gass, så fort som mulig. Et utall avisartikler har vært viet til å finne «den nye oljen» - svarene inkluderer batterier, vind, mose, datalagring, Michelin-restauranter, e-sport, kunst, gråstein og offentlig forvaltning.

Er det en fellesnevner i disse debattene så er det at de alle krever offentlige overføringer. En brutal lesning er at næringslivet tror at subsidier er den nye oljen. Oljen har skapt et økonomisk mikroklima der mye av næringslivet i Norge driver rent-seeking vis-á-vis staten.

Det ligger fremdeles store verdier under havet på norsk sokkel. Klimabevegelsen, med miljøbevegelsen i spissen, krever at utvinningen må ta slutt. Arbeiderpartiet og Høyre, partiene som utgjør tyngdepunktet i enhver norsk regjering, er skeptiske.

Grunnen er at olje og gass er Norges mest produktive næring. Vi har verdens dyreste velferdsstat. Statens utlegg som andel av BNP var prosent 51 prosent, før pandemien. De fleste nordmenn, også klimabevegelsen, får omfordelte midler som stammer fra olje og gass.

Velstand for folk flest

Hovedårsaken for at klimaskammen ikke fester seg i Norge, er trolig at alle har fått ta del i velstanden. I motsetning til Storbritannia har Norge forvaltet oljerikdommen klokt. Norske myndigheter begrenset private selskapers eierskap til oljefelt til 50 prosent. Resten eide staten.

I 1972 startet et helstatlig oljeselskap, Statoil (nå Equinor) som konkurrerte direkte med de utenlandske selskapene, og sørget for ekspertise på bransjens faktiske utgifter. Den norske stat hentet penger i begge ender. Ikke bare skattla de oljeindustrien hardt, den eide også mye av den.

Men det virkelig smarte var at Norge ikke bare sparte inntektene som flommet inn, de investerte dem. Statens pensjonsfond er et av verdens største fond, verdt rundt 1,2 billioner dollar.

Den største delen av fondets verdi er avkastning på fondets investeringer, ikke oljeinntekter. I en verden der avkastningen på kapital er høyere enn avkastning på arbeid, lønner det seg å være rik. For Norge medfører dette velstand for folk flest.

Les også: Alt er endret: Nå må du stille deg selv et helt nytt spørsmål når du skal kjøpe ny bil

Nordmenn flest kommer ikke fra by

Jeg skriver dette på Utsira, Norges vestligste øy. Familiens ødegård på Utsira var i min barndom som en tidsmaskin. Bortsett fra en suvenirpute fra Curaçao og noen årganger med tegneserien Kaptein Miki var inventaret intakt fra tidlig 1900-tall. Det var linoleumstapet på veggene, og katekismen lå på nattbordet.

Her var et hjem der man tok vare på sine eiendeler. Ingen ting som kunne gjenbrukes ble kastet. I kjelleren lå en kasse med bøyde spikre som har blitt trukket ut da låven ble revet. Over alt var drivved, samlet langs kysten for å holde varmen gjennom vinteren.

Jeg ferierte som barn under de strenge øynene til svartkledde forfedre på familieveggen. De levde harde liv. Slekta stod i sentrum. Hvis ulykken skulle ramme, oppfostret de hverandres barn. Ulykken rammet jevnlig. Kirkegården er full av de som gikk ned til sjøs.

Min morfar ble tidlig farløs. Som niåring måtte han avbryte skolen og ro sildefisket for å hjelpe til med å forsørge familien. Fjorten år gammel seilte han ut som sjømann, til Australia og Amerika. Men han vendte hjem til sine, til Utsira.

Femti år senere blir jeg, barnebarnet, tatt imot av sirabuene som om jeg var en av dem. Det tyske ordet Heimat, fletter sammen meningen bak de norske ordene «hjem» og «tilhørighet». Nordmenn flest kommer ikke fra by, selv om de har bodd i by i generasjoner.

De fleste synes å ha sin identitet knyttet til en grend et sted i utkanten. Oljerikdommen er en viktig grunn til at disse stedene lever. I motsetning til i Sverige er ikke den norske landsbygda død. Utsira, en kvadratkilometerstor holme ute i Atlanterhavet er sin egen kommune.

På Utsira har de små stuene blitt supplert av bekvemme villaer. Fiskere og loser er erstattet av oljearbeidere og verftsarbeidere. I 2010 fant de landets tredje største oljefelt på Utsirahøyden. Kommunen håper å få sin del av infrastrukturen og de medfølgende jobbene.

Men det murrer andre steder. I 2009 postulerte den norske kirkens biskoper at Norge har hentet ut mer enn nok. Dette er ikke bare oppsiktsvekkende siden Norge har bare hentet ut om lag halvparten av de estimerte forekomstene, men også fordi kirken var så entydig.

§ 112 i Grunnloven

Espen Ottosen er informasjonsleder i Norsk Luthersk Misjonssamband, og teolog. Han mener noe av grunnen til at statskirkens biskopers forsøk på å etablere klimaskam kan ha strandet i teologien. For hvem er mest syndig? Synderen, eller den som tjener på synden?

Ottosen er en bredskuldret mann, en misjonær som helt mangler den impotens som tidvis preger prester. Han kommer fra den lavkirkelige delen av kirken og mener Den norske kirke har blitt stadig mer opptatt av «strukturelle synder» på bekostning av den individuelle synden.

Ottosen mener et «minstemål vi må kreve for å unngå det rene hykleri er at kirken innrømmer at den radikale omlegging de krever vil ramme hele samfunnet, inkludert kirken. Og at de står beredt til å klare seg med mindre. Men den norske kirken streiker stadig oftere for å få mer.

Ottosen har tidvis inntatt rollen som kritiker av restene av statskirken. Han legger ikke skjul på at han misliker biskopenes hang til å tale fra prekestolen om oljeutvinning, kjønnsbytte og fri innvandring. Men de mangler synspunkt på abort og i – bredere forstand - umoral.

Nå hadde ikke biskopenes utspill annen effekt enn å vise at nordmenn ikke ser til kirken for politisk rettledning. Miljøbevegelsen hadde for lengst innsett at velgerne ikke kommer til å gi en regjering som avslutter oljeindustri, så de prøvde loven. § 112 i Grunnloven.

Grunnlovens miljøparagraf lyder «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares». I 2016 saksøkte miljøvernorganisasjonene Greenpeace og Natur og ungdom den norske staten.

Deres påstand var at utvinningstillatelser til petroleumsvirksomhet i Barentshavet var i strid med denne bestemmelsen. De tapte hele veien til Høyesterett. Dommen ble beskrevet som knusende.

Naturligvis er ikke TV-serier sanne, men de kan gi et inntrykk av rådende oppfatninger. Den norske thrilleren «Okkupert» (2015-) handler om at Norge blir okkupert av Russland på oppdrag av EU da statsministeren av klimahensyn får det for seg å stoppe all eksport av olje og gass.

Den snille og svake statsministeren med sitt enfoldige flir mangler forståelse for verdens underliggende brutalitet. Han forstår ikke at han har kastet bort Norges viktigste aktiva. Forsøkene på å appellere til en høyere moral enn interesser ender i okkupasjon.

Dette er et mektig bilde i Norge, et land som kom under Danmark som følge av halsbrekkende utenrikspolitikk på 1300-tallet og som uten vansker ble okkupert i 1940 fordi myndighetene trodde på avrustning og dialog da verden drev med opprustning og konfrontasjon.

Les også: Jeg har god grunn til å være hysterisk, Rystad

Mitt forbruk er nødvendig, alle andres er problemet

Så vi vender tilbake til politikken. Det er skjæret som klimaskammen har lidd skipbrudd på. Alle partier på Stortinget er opptatt av å ikke fremstå som miljøfiendtlige. For tre partier, Miljøpartiet de Grønne (MDG), Venstre og Sosialistisk Venstreparti er klima hovedsaken.

I en slik situasjon måtte da klimaskam kunne ha en sjanse? Ett av de tre partiene vil med sannsynlighet inngå i enhver tenkelig regjering. MDG er det eneste av partiene som ønsker å legge ned oljesektoren, men ikke nå: I 2035. De mener det vil tvinge frem nye teknologi.

Fagforeningsleder Frode Alfheim har sagt, at «dette er oppskriften på massearbeidsløshet», mens oljedirektør Erik Haugane har svart, at «bilen ikke ville blitt oppfunnet fortere, hvis alle hester ble skutt på 1700-tallet.»

Miljøpartiet er under stort press fra sine yngre medlemmer, som med Greta Tunbergs ord «ønsker panikk». Siden valget for fire år siden har partiledelsen dog nektet å svare på spørsmål om, i hvilken grad deres politikk vil føre til lavere levestandard, sannsynligvis fordi de har innsett, at nettopp dette punktet er en tapssak.

For de fleste nordmenn har det å være miljøvennlig kommet som garnityr i en høykonsumerende livsstil. Når statens subsidier gjør at du kan kjøpe en Tesla som ellers ville kostet 1,2 millioner til kun 700 000 vil mange kjøpe Tesla. I tillegg til den andre bilen.

Heller ikke MDG omfavner klimaskam som begrep. Jeg tar kontakt med Nina Schjander Luhr som jobber ved Solidaritetshuset og har et bredt nettverk blant norske klimavenner. Hun mener klimaskammen ikke finner feste i Norge er at måtehold ikke lengre er en norsk dyd.

«Du ser det på Stortinget, der representantene fra SV kler seg i italienske dresser. Du ser det på loppemarked der folk gir bort klær de har kjøpt, men aldri brukt. Og du ser det blant klimatilhengerne som synes å mene at deres forbruk er nødvendig, alle andres er problemet».

Vi blir sittende lenge og snakke om dette, hvordan oljen har endret Norge. Ødegården på Utsira har fått flatskjerm. På landhandelen selger de ferske croissanter. Du kan si mye om konsumerisme, men det er hva vi i Norge kaller «gildt» - fin og oppløftende.

Les mer fra Norsk debatt her

Økofilosofen Arne Næss hadde en konkurranse om hvem som kunne tenne flest lys med en enkelt fyrstikk. Poenget var å appellere til nordmenns måtehold: En gang var det en verdi, som ga seg utslag i at de første oljearbeiderne ville spare plankene til gjenbruk.

Denne verdien har fullstendig gått tapt i den overfloden oljen brakte med seg. Derfor er ikke nordmenn interessert i å føle klimaskam. Vi kan kjøpe elbiler, om de er subsidiert. Vi kan kjøpe klimakvoter, om jobben betaler. Men ikke kom å be oss om å føle skam fordi vi konsumerer.

Dette essayet ble først publisert på dansk i Weekendavisen den 29. juli. 2021.