(Trønderdebatt): «På onsdag er det 8. mars og kvinnedag. Hva skal du gå i tog for?» skriver stortingsrepresentant Kamzy Gunaratnam (Ap) på Facebook. Innholdet i rapportene som har kommet den siste uka gjør dette til et vanskelig spørsmål å svare på.

Den ene rapporten viser blant annet at så mange som én av fem kvinner har blitt utsatt for voldtekt, og hvordan svært få voldtektsutøvere blir dømt.

Den andre tydeliggjør hvordan kvinnehelse i en årrekke har blitt nedprioritert.

Dessverre kommer verken nedprioriteringen av kvinnehelse eller voldtektsstatistikken som en overraskelse.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

I en årrekke har norske kvinner delt sine opplevelser med media og i sosiale medier om hvordan deres kvinnehelseplager ikke blir tatt på alvor. Overraskende mange forteller om møter med helsevesenet hvor de blir bedt om å bite tennene sammen og ta seg en Paracet – det de opplever er «helt normalt».

Altfor mange kvinner har i flere år ropt om hjelp, og ikke blitt trodd. Disse møtene er et resultat av et helsevesen som ikke har nok kunnskap om de diffuse symptomene mange kvinnesykdommer gir.

Slik var det for Elisabeth Raasholm Larby, som NRK nylig omtalte. For Larby tok det 14 år å få diagnosen endometriose. Året etter tok hun selv kontakt med en spesialist, som kunne fortelle at hun hadde infiltrerende endometriose. Ikke lette endometrioseforandringer som hun først fikk beskjed om.

Manglende kunnskap, manglende diagnostisering og leger som fortalte Larby at det «satt i hodet», og dermed alt for sen behandling, har ført til at Larby i dag lever med kroniske smerter, nerveskader i en fot og endometriosevev som vokser i lungene.

I rapporten «Den store forskjellen – om kvinners helse og betydningen av kjønn for helse» skriver utvalget at «til tross for at kvinnehelse er satt på dagsorden og det har fått økt oppmerksomhet de siste årene, er det utvalgets klare oppfatning at kvinners helse og typiske kvinnesykdommer har lav status. Bevissthet om typiske kvinnesykdommer kan i stor grad tilskrives kvinner selv som har stått fram offentlig med personlige sykdomshistorier og fortalt om et utilstrekkelig tilbud fra den offentlige helsetjenesten».

Les også: Dickpicks og gangbang på barnerommet

Som Elisabeth Raasholm Larby. Hun er langt fra den eneste kvinnen som har måttet dele fra noe av det mest intime og personlige i sitt liv, i sitt bidrag for å sette kvinnehelse høyere på dagsorden.

Disse personlige, intime og grusomme historiene finner vi også igjen i voldtektssaker. Instagram-kontoen «1000historier» er et godt eksempel. I kontobeskrivelsen står det: «Hvor mange historier må vi fortelle før historien endres? Politiet henlegger hver tredje voldssak og over 80 prosent av overgrepssaker. Vi krever endring».

Bildene som deles på denne kontoen er historiene til mennesker – flertallet kvinner – som har opplevd å bli utsatt for seksuelle overgrep. Og fått saken sin henlagt.

«Bestekompisen min utnyttet en situasjon hvor han var edru og jeg altfor full».

«Jeg ble voldtatt for 4 år siden av min aller beste venn og kjæreste på den tiden».

«Jeg ble voldtatt av eksen min da jeg var 14 år».

«Den neste gangen jeg ble voldtatt orket jeg ikke anmelde».

Disse historiene fortsetter ofte slik som dette: «gjerningsmannen har innrømt hva han gjorde på SMS, saken ble fortsatt henlagt». Eller slik: «Han ble innkalt til vitne en måned senere. Han tilstår (!!!). De innkaller ingen vitner og henlegger saken på bevisets stilling».

Eller slik: «Da jeg anmeldte det innrømmet han at jeg sa nei mange ganger». Likevel ble saken henlagt på bevisets stilling.

Les også: Mediene beskytter menn med makt

Det er langt fra få av disse historiene. Rapporten «omfang av vold og overgrep i den norske befolkningen» viser at én av ti kvinner har blitt utsatt for alvorlig fysisk vold fra partner, og at så mange som én av fem norske kvinner har blitt voldtatt. Halvparten var under 18 år da overgrepet skjedde. Overgriperen er ofte noen de som utsettes for overgrep kjenner fra før.

Tallene viser at alvorlige seksuelle overgrep er langt fra uvanlig, og at det særlig er kvinner som rammes. Som utvalget skriver i rapporten: «Kjønnsforskjellene som avdekkes i denne studien, understøtter at vold mot kvinner fortsatt utgjør et likestillingsproblem».

Vold mot kvinner er et likestillingsproblem. Det samme er den lave statusen kvinners helse og kvinnesykdommer har i samfunnet og hos helsepersonell. Her har vi virkelig en jobb å gjøre, og fellesnevner er: Ta kvinner på alvor! Kvinner som står fram og forteller om seksuelle overgrep, som anmelder overgriperen sin, må tas på alvor.

Det er uholdbart at kun fire prosent av voldtekts- og overgrepsutsatte opplever at gjerningspersonen blir dømt. Det er uholdbart at endometriose – en sykdom som rammer så mange som én av ti norske kvinner – gjennomsnittlig tar fem år å diagnostisere. Eller at kvinner som har sterke smerter og diffuse symptomer møtes med holdninger som at det bare er å knaske Paracet og bite tennene sammen.

Hva skal du velge å gå i tog for på kvinnedagen, spør Kamzy Gunaratnam. I år syns jeg det er vanskelig å velge.

Er det noe rapportene fra den siste uka viser, er det at kvinnedagen definitivt ikke har utspilt sin rolle. Bevisstheten som er skapt rundt kvinnehelse og -sykdommer den siste tiden er ikke takket være en prioritering av kvinnehelse. Det er takket være kvinnene som offentlig har stått fram med sine historier.

Som tidligere ikke har blitt hørt. Vi visste før rapporten om vold og voldtekt kom at et skyhøyt antall kvinner voldtas, og at altfor mange voldtektssaker henlegges. Fordi kvinner som har blitt utsatt for noe av det verste en kan oppleve, har i mange år ropt ut om et problem vi som storsamfunn har valgt å ikke ta ordentlig på alvor.

Er det tusen historier om overgrep og henlagte saker som må til før vi virkelig tar tak i problemet? Hvor mange flere kvinner må fortelle om år med sterke smerter, leger som forteller at det sitter i hodet, som ikke får tilstrekkelig hjelp, før vi tar kvinnehelse på alvor?

Nå har vi heldigvis to rapporter som slår fast det kvinner i en årrekke har forsøkt å synliggjøre: Kvinner må tas på alvor! Det er en parole jeg kan stille meg bak.