Det er blitt sent. I livet. Jeg leser et portrett av eventyrer Stein P. Aasheim i Fjell & Vidde (DNTs medlemsblad). Aasheim er 71 år. Han har begynt å hoppe i fallskjerm. Han startet med det da han passerte 60 år.

Det er noe jeg også har gjort. Passert 60. Men det slo meg ikke at nå skal jeg jaggu begynne med fallskjermhopping. «Jeg må begynne å hoppe før det er for sent». Det var det eventyrer Stein P. Aasheim tenkte.

Stein P. Aasheim har vært på de høyeste fjell i verden. Han har vært i den dypets jungel. Krysset de farligste ørkener. Da Stein P. Aasheim nærmet seg pensjonistalderen gikk han mot Sydpolen på ski. Dette kan jo sette ting i perspektiv. Hva skal jeg selv gjøre når jeg blir pensjonist?

Jeg hadde jo tenkt å gå på kafé å spise marsipankake med valnøtter og drikke fransk brent kaffe med en kompis. Særlig på kalde og mørke dager, kunne vi sette oss inne i den gode samtalen, trolig med mye latter til følge.

Jeg har liksom ikke noe behov for å krysse Kalahariørkenen (et stort ørkenområde i de sørlige deler av Afrika). Jeg syns det er tøft nok å stå opp om morgenen og sykle mellom minusgrader til jobb (har dog piggdekk).

Les også: Hvorfor bevilges ikke piggdekk-millionene til våre naboer som sliter?

På vei hjem fra jobb sykler jeg i solnedgang. På mandag ble himmelen blodrød og intens over Bestumkilen (bukt nordvest for Bygdøy i Oslo). Et slikt syn varer bare noen få minutter. Jeg stoppet sykkelen. Det var fire minusgrader. Sjøen lå blikkstille og speilet en eventyrlig utsikt og fargeprakt.

Det skjedde midt i hverdagen. Ved siden av motorveien. Jeg sto der og tenkte at dette må jeg virkelig få med meg. Jeg tror jeg må sykle langsommere slik at jeg ser bedre. Jeg tror jeg kommer lengst på den måten.

Ved nærbutikken låser jeg sykkelen fast til en stolpe. Jeg frykter tyveri, særlig etter at sykkelen min ble stjålet ved Sandvikselva en grytidlig morgen i fjor sommer. Jeg elsket den sykkelen. Jeg var ulykkelig i lang tid.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Mens jeg står der og låser sykkelen kommer en av de dyreste biler jeg noen gang har sett, en Lamborghini (italiensk sportsbil). Jeg vet ikke hva en slik bil koster så jeg spør Google hva den billigste Lamborghinien koster i Norge, og får til svar at det er over tre millioner kroner.

Lamborghinien stopper rett foran inngangsdøren til butikken. Der ligger en stor stabel med bjørkeved til salgs for 140 kroner sekken (rekorddyr ved for tiden). Han som kjører Lamborghinien går ut av bilen, åpner bagasjelokket, tar to sekker bjørkeved og legger dem i bagasjerommet. Jeg stusser litt. Man pleier jo å betale for veden først og så legge dem i bilen etterpå.

Når jeg er ferdig med å handle spør jeg betjeningen i butikken om mannen betalte for vedsekkene. Det gjorde han ikke, viser det seg. Hun som sitter i kassen, sier: «Jeg skal sjekke kamera etterpå. Kanskje vi fanget opp bilnummeret».

Jeg vet ikke om man kommer seg bedre fram her i livet i en Lamborghini enn på sykkel. Jeg har lenge hatt det slik at jeg ikke har noe imot at livet mitt tar så lang tid som mulig. Jeg har ikke noe hastverk med å komme fram.

Jeg hadde en kollega, Terje, som døde av kreft. I begravelsen holdt Terjes barnebarn en tale.

Hun sa: «Takk bestefar, for at du hadde uendelig med tid til meg. Takk for at du sa at jeg var den viktigste i livet ditt. At vi hadde hele dagen sammen. At ingen ting hastet».

Dette har jeg tenkt på mange ganger siden, at Terje lærte meg noe av det viktigste, og det etter at han var død.

Les flere kommentarer fra Baard Fiksdal

Jeg spør google «Hva gjør pensjonister lykkelige» og får til svar at det er det sosiale livet og ikke penger som styrer lykken. Mange ønsker å være noe for sine medmennesker, å hjelpe andre, men de vet ikke helt hvordan de skal få det til. Frivilligheten i Norge har nok mange de kan rekruttere når eldrebølgen vokser. 60 prosent av alle nordmenn jobber frivillig i løpet av et år.

Jeg tror det er en sterk sammenheng mellom frivillig arbeid og lykke, særlig når du blir gammel og får rikelig med tid.

Mennesker som arbeider frivillig, bruker mindre tid på å bekymre seg over egne problemer. De er mer optimistiske og om de ikke lever lengre, så lever de ganske sikkert mye, mye bedre.