Gå til sidens hovedinnhold

Kommunismen er en menneskefiendtlig ideologi

De siste hundre år har tydelig vist hvordan kommunismen arter seg som en politisk vekkelse, hvor mennesker ser «lyset» og rives med av en kollektiv begeistring som gjør dem blinde for motforestillinger.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

I Nettavisen 25. august retter Gunnar Stavrum høyst betimelig kritikk mot partiet Rødts forhold til kommunismen. I denne forbindelse siterer redaktøren Bernt Hagtvet som nylig angrep Dag Solstads selverklærte kommunisme.

Les Gunnar Stavrum sin kommentar her: Rødts kommunistiske manifest hviler på skremmende historie av folkemord og diktatur

Hagtvet fortjener honnør for sitt mangeårige antikommunistiske engasjement i offentligheten - han har belyst en av det 20. århundrets fremste kilder til inhuman politikk. Men ikke overraskende har hans Solstad-angrep utløst heftig motstand, denne gang spesielt fra Per Otnes. Sistnevntes tekst fortjener en kommentar.

Otnes synes å mene at kommunismen «kan reise verdens lidende masser, i håp, entusiasme og oppstand mot det bestående».

Hele hans tekst gir uttrykk for en positiv innstilling til denne ideologien. Han forsøker å diskreditere Hagtvets antikommunisme ved å trekke inn både Joseph McCarthy og Anders Behring Breivik. Men hverken den illiberale senatoren eller den ideologisk forvirrede massemorderen har noen relevans for Hagtvets intellektuelle oppgjør med kommunismen. Otnes’ debatteknikk er simpel idet han søker å tilsvine sin meningsmotstander - en som altså tillater seg å være antikommunist.

En fanatisk tro på at man sitter på den absolutte sannhet

Kommunismen er en utopisk-revolusjonær og radikalt kollektivistisk ideologi. Den kommunistiske utopi er det klasseløse samfunn, en fullkommen tilstand uten undertrykkelse og urettferdighet - et slags jordisk paradis. I dette idealsamfunnet kan mennesket endelig realisere sitt fulle potensial.

Men veien til det klasseløse samfunn går gjennom væpnet revolusjon og «proletariatets diktatur». I realiteten hviler kommunismen på en grunnleggende individforakt - individets rettigheter ofres for realiseringen av den utopiske samfunnsvisjon.

Sett fra kommunismens ståsted er historien en naturnødvendig prosess: Intet kan stå i veien for revolusjonens juggernaut, ethvert individuelt avvik knuses under det uavvendelige Fremskrittets vognhjul.

Les også: Klar for kosestund med nachspiel-kommunistene?

Resultatet er kompromissløs intoleranse for annerledestenkende - en fanatisk tro på at man selv besitter den absolutte sannhet. Kommunismen er et «trossystem», slik Hagtvet skriver. Ideologien hviler på en rekke trospostulater som dens tilhengere fastholder med fanatisk glød. De siste hundre år har tydelig vist hvordan kommunismen arter seg som en politisk vekkelse, hvor mennesker ser «lyset» og rives med av en kollektiv begeistring som gjør dem blinde for motforestillinger.

Det dukker med jevne mellomrom opp apologier for kommunismen

Kommunismen rettferdiggjør massiv undertrykkelse og vold. Det er mange eksempler på en historisk forbindelse mellom denne ideologien og hemningsløs brutalitet. Otnes skriver: «Det er forskjell på feilslått politikk og overlagte massemord slik som gasskamre og masseorganiserte nakkeskudd». Handlet eksempelvis Moskva-prosessene, Gulag-leirene og Katyn-massakren i Stalins Sovjetunionen, kulturrevolusjonen i Maos Kina og «dødsmarkene» i Pol Pots Kambodsja om «feilslått politikk»? Det er overraskende at en sosiologiprofessor må opplyses om kommunistiske regimers systematiske massevold.

Otnes skriver videre: «Sett at Hagtvet og meningsfeller har helt rett i sine svimlende tall på kommunismens ofre. De aller fleste er likevel fortid, til dels fjern fortid». Kulturrevolusjonen foregikk på 60-/70-tallet; ofrene på «dødsmarkene» falt på 70-tallet; det kinesiske kommunistpartiets massakre på Den himmelske freds plass var så sent som i 1989.

Jeg vil minne om at Nazi-Tyskland falt i 1945. Vil Otnes med sin selsomme logikk også si at nazismens ofre er «fortid, til dels fjern fortid»? Det er vel lite trolig. Jeg siterer Hagtvet: «Minnet om nazistenes ugjerninger mot jødene er gått inn i vår kollektive hukommelse. Det er ikke skjedd på samme måte med kommunismes overgrep».

Les mer fra Norsk debatt her

Med jevne mellomrom dukker det opp apologier for kommunismen, uten at det medfører noen offentlig fordømmelse. Slik bør det ikke være i et liberalt demokrati med en velutviklet historiebevissthet. I norsk offentlighet har det aldri vært tatt et generaloppgjør med kommunismen som et totalitært og voldslegitimerende tankesystem.

Det er all grunn til å være antikommunist - kommunismen er en menneskefiendtlig ideologi.

Kommentarer til denne saken