Er du en som våger å stå opp for dine rettigheter? Eller er du konfliktsky av natur, og foretrekker unnvikelse?

Er du en som alltid forsøker å unngå konflikter, vil du før eller siden komme til et metningspunkt. Plutselig oppleves strategien mer som en byrde enn som en fordel.

Du har nok lært deg å akseptere din unnvikende personlighetsstil, men bærer likevel på en misnøye med løsningene du velger.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Personligheten lar seg ikke så lett endre

Etablerte personlighetstrekk kjennetegnes ved sin standhaftighet; de nekter å gi slipp på sin andel av personligheten, uten kamp. Særlig motstandsdyktig mot endringer er de egenskaper som har til oppgave å sikre personens eksistens eller livsutfoldelse.

Ikke minst gjelder dette den delen av personlighetsregisteret som kommer til uttrykk i potensielle konfliktsituasjoner; skal jeg velge kamp eller unnvikelse?

Et evigvarende dilemma

Dette har utvilsomt vært et dilemma menneskeheten har stått overfor siden tidenes morgen. Sannsynligvis lærte man seg tidlig at unnvikelse kunne være en klok reaksjonsmåte i visse situasjoner, hvor man kanskje stod i fare for å miste livet.

I senere tidsepoker, hvor klasseskillene dominerte, lærte man seg å bøye nakken, og leve videre med ydmykelsen, fordi de gjeldende samfunnssystemene ikke tolererte noen annen respons.

Om å finne seg i urettferdighet

I våre dager er det først og fremst konfliktsituasjoner, hvor man føler seg urettferdig eller uverdig behandlet, som trigger den latente unnvikelsen. Det emosjonelle ubehaget som følger opplevelsen, skriker nærmest om en kraftfull protest, for ingen skal vel behøve å finne seg i dette. Likevel uteblir reaksjonen som kunne gjenopprettet den tapte æren.

Det er altså primært i relasjonelle sammenhenger man kan bli seg bevisst sin konfliktvegrende personlighetsstil. Særlig merkbart er dette, hvis den unnvikende stilen gjør seg gjeldende gang på gang, i situasjoner som til forveksling likner på hverandre.

Overdreven høflighet? Eller kanskje feighet?

Hvorfor havner man i et slikt mønster, hvor man nærmest på autopilot finner seg i gjentatte overtramp mot egen person, og heller lider i stillhet?

Skyldes dette innarbeidet høflighet, eller kan årsaken forklares som en form for feighet, som i praksis gjør det umulig å markere egne grenser i forhold til omgivelsene?

Kanskje det handler om begge deler? Ikke sjelden er det nemlig en hårfin balanse mellom høflighet og feighet.

Medfødt sårbarhet og påvirkning fra omgivelsene

Har man en medfødt sårbarhet for konfliktvegring, kan disse personlighetstrekkene forsterkes i løpet av barndommen og de tidlige ungdomsårene, som et resultat av oppdragelsen man får. I tillegg bidrar utvilsomt påvirkningen fra samfunnets kulturelle eller sosioøkonomiske faktorer.

Tar man fatt på voksenlivet som en konfliktsky person, som konsekvent unngår interpersonlige uoverensstemmelser, kan dette tyde på at man har en unnvikende personlighetsstil. Det betyr ikke at man har det som defineres som en unnvikende personlighetsforstyrrelse, som i praksis er en sosialt invalidiserende tilstand.

Jeg drister meg til å påstå at det å ha visse unnvikende personlighetstrekk er en «normaltilstand». Konfliktskyhet er med andre ord egenskaper som deles av en normalbefolkning, dog i varierende grad.

Her kan du lese flere kommentarer fra Fred Heggen

En selvdestruktiv prosess

Likevel er det en kjensgjerning at for mange oppleves det som selvdestruktivt å skulle videreføre en benektende tilnærming til ulike konfliktområder. Hyppige eller repeterende unnvikelser vil nemlig over tid føre til en fastlåst, indre konflikt, som gir næring til såvel avmakt som selvforakt.

Nettopp selvforakten kan med tiden bli tung å fordøye, da denne tærer hardt på et selvbilde, som kanskje allerede er fragmentert.

Våre indre grenser

Når vi føler oss utsatt for en urettferdighet, eller vi føler oss utnyttet av andre, handler dette om at våre indre grenser har blitt overtrådt. Med grenser mener jeg her de usynlige markeringspunktene vi har etablert, og som vi forholder oss til når vi møter andre mennesker.

Disse punktene fungerer som vårt indre kompass, som veileder oss i moralske og interpersonlige spørsmål. På samme tid blir identitetsfølelsen ivaretatt. Denne må være intakt, hvis vi skal kunne opprettholde selvstendighet overfor omgivelsene.

Våre indre markører har til oppgave å beskytte de livsviktige grensene: Hit, men ikke lenger!

Grensene må beskyttes

Selv om disse grensene altså er helt essensielle for at vi skal kunne utvikle en god selvfølelse, en sterk identitetsfølelse, eller en robust selvtillit, er det dessverre et faktum at altfor mange av oss har en tendens til å glemme at disse grensene hele tiden må beskyttes mot penetrasjon eller forskyvninger fra andre mennesker.

Kanskje tenker vi at den aktuelle grenseoverskridelsen, som godt kan føles som en bagatell, vil være helt ubetydelig i det lange løp.

Resultatet blir ofte en ukritisk rasjonalisering:

«Han snakket nedsettende til meg, men han mente det nok ikke slik».

«Nok en gang ble jeg i stabsmøtet oversett av min overordnede, men hun er jo alltid stresset, så jeg kan ikke la det gå innpå meg».

«Hvorfor forventes det hele tiden av meg at det er jeg som skal ta ansvar? De tenker nok at jeg, som ikke lenger har små barn, har bedre tid enn dem».

Frykten for å bli utstøtt

Fordi slike episoder kan synes så trivielle, overser vi muligheten for at vår respons på dem kan inngå i et mønster, som vi tidlig i livet lærte oss å akseptere som en nødvendighet.

Kanskje gjorde vi det fordi vi ikke våget noe annet. Eller fordi vi forstod at konfliktskyhet var det som lønte seg, hvis vi skulle bli elsket av våre nærmeste.

Den barnlige frykten for ikke å skulle bli elsket av de nære omsorgspersoner, er dessverre et kjent fenomen. Denne frykten vedvarer gjerne gjennom ungdomsårene, før den i voksen alder manifesterer seg som frykten for ikke å bli likt av omgivelsene.

Hvordan vil familie, venner, eller kolleger reagere dersom jeg sier ifra, står opp for mine rettigheter, eller rett og slett sier nei?

Raushet er en god egenskap

Jeg mener ikke at man i sosiale settinger ikke skal vise raushet overfor sine medmennesker. Poenget mitt er at denne rausheten ikke må bli en sovepute, som forhindrer sunne og nødvendige reaksjoner fra å komme til syne.

Selvfølgelig bør man vise overbærenhet i situasjoner hvor en føler dette er rimelig eller hensiktsmessig, eller hvor man føler dette er nødvendig for å ivareta et grenseoverskridende medmenneske, som åpenbart er i vanskeligheter.

Like selvfølgelig er det at man bør markere egne grenser i de situasjoner hvor en føler seg invadert, ydmyket eller svindlet.

Disse to ytterpunktene henger imidlertid sammen; hvis du over tid utvikler et reaksjonsmønster som i praksis gjør det mulig for andre å overskride dine personlige grenser, vil du sannsynligvis også få problemer med å håndtere følelsesutbrudd eller urimeligheter fra et medmenneske i psykososial oppløsning.

I stedet vil du kunne oppfatte disse utageringene som nok et angrep på din integritet, og i stedet for romslighet eller overbærenhet reagerer du kanskje med sinne eller avvisning.

Les også: Psykopatens fire virkemidler for å lykkes

Hvordan gjøre endringer?

Hvordan kan man da endre på et godt innarbeidet reaksjonsmønster, som mange vil karakterisere som konfliktskyhet?

Jeg tenker at det første man bør gjøre, er selv å ta stilling til om denne unnvikelsesstrategien representerer et reelt problem eller ikke.

Kommer man frem til at det å være gjennomgående konfliktsky, representerer en kilde til selvforakt, dårligere selvtillit, eller vedvarende håpløshetsfølelse, bør man kanskje vurdere å søke profesjonell hjelp.

For noen vil et begrenset antall samtaler med en person, som kan hjelpe til med å kartlegge den interpersonlige stilen, og deretter gi kloke råd om alternative mestringsstrategier, være tilstrekkelig til at endringer kan gjøres.

For andre vil det være nødvendig med psykoterapi over lengre tid for å bli i stand til å ta et oppgjør med sine unnvikende karaktertrekk.

Ingen får gjennomført noe uten å trene

Slik jeg ser det, kommer man uansett ikke utenom det faktum at ingen endringer kan skje, dersom man ikke «trener» på dette i dagliglivet. Fra første stund!

Det er alltid godt å ha en terapeut som støtte og veileder, men jobben må man faktisk gjøre selv. Og den kan være vanskelig og smertefull.

For det å skulle bryte med et innarbeidet tanke – og handlingsmønster, handler til syvende og sist om å ta farvel med det trygge.

Den første gangen man velger å forsvare sine egne grenser, og stå imot et ytre press, vil derfor være en prøvelse.

Fortsetter man på en konsekvent måte å bekjempe den indre motstanden mot endring, selv om overtrampet man mener seg utsatt for, tilsynelatende fremstår som svært bagatellmessig, vil man etter hvert oppleve at kampen gir resultater.

Det vil føles stadig mer naturlig å skulle ivareta egen integritet, og i takt med denne erfaringen vil også selvfølelsen suksessivt bli styrket.

Dette er Nettavisens spaltister

Om å markere egne grenser uten å bli sint

Selv om det kan være vanskelig å gjøre disse markeringene på en saklig og behersket måte, vil dette lønne seg på sikt. Reagerer man med en verbal utblåsning, blir ikke resultatet det samme.

Lykkes man derimot med å vise selvbeherskelse og fasthet i konflikthåndteringen, vil man i de aller fleste tilfeller erfare at tingene bedrer seg.

Jeg sier ikke at dette blir noen enkel oppgave. Men så er det da heller ikke gjort i en håndvending å skulle endre sin personlighetsstil.