Gå til sidens hovedinnhold

Kontantstøtte låser innvandrerfamilier inne i patriarkalske lommer

En skal mangle fantasi hvis en ikke ser forskjell på å motta 3000 kroner og å slippe å betale 3000 til barnehagen når fogden banker på døra - selv om det koster det samme for det offentlige.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

I debatten rundt barnefattigdom blir det ofte fremhevet hvor stor andel som er barn av innvandrere.

Det som ikke like ofte blir lagt merke til er at når ikke hovedpersonen(e) i innvandringshushold er arbeidsløse, er de basert på én inntekt.

Den sosiale og økonomiske infrastrukturen i Norge er bygd for to-inntektsinnhold. Med én lav inntekt glir familien lett inn i fattigdom og dermed blir også barna som regel fattige.

Siden barna opererer i andre sosiale omgivelser kan fattigdom blant barn oppleves hardere, ikke minst av foreldrene. En manglende evne til å beskytte barna.

Forskjellen mellom en eller to med inntekt

Skatt og stønader er en viktig del av denne infrastrukturen. En viktig stimulans i overgangen til to-inntektsfamilien skjedde da den sist ansattes inntekt ikke ble lagt til og ble møtt med en progressiv marginalskatt.

Les også: Fjerner vi kontantstøtten, skaper vi flere fattige barn i Norge

Dette var viktig for kvinnefrigjøring da det den gang (på slutten av femtitallet) ikke var selvsagt at kvinner skulle ut i arbeidslivet. Men det betød også at det kunne utvikle seg betydelige levekårsforskjeller mellom familier med en eller to inntekter.

Ikke minst etter den samtidige dereguleringen på bolig- og kredittmarkedet på slutten av åttitallet drev etterspørselen fra to-inntektsfamiliene boligprisene opp, slik at det ble det vanskelig for én-inntektsfamilier å komme inn i eiermarkedet; først ved høye renter, dernest gjennom høye boligpriser og store lån som ble mer risikable og dyre med én inntekt.

Uten familiestøtte, må en spare innpå 15 år for å få nok egenkapital til å kjøpe en rimelig bolig i Oslo. Men da må man leie bolig i et dyrt leiemarked som gir liten sparekapasitet.

Et stort forbrukslån vil ofte være mer lønnsomt. På marginen gir 2 x 350 00 kroner normalt rom for handlingsfrihet som 1 x 350 000 ikke gir.

Kan regne med å bli fattige

Når den ene personen som betaler skatt, betaler den samme skatten som hver enkelt i to-inntektsfamilien, blir dette en del av to-inntektsinfrastrukturen. Barn som kommer inn i en én-inntektsfamilie, vil som regel kunne regne med å bli fattige.

Tendensen til barnefattigdom har blitt forsterket ved andre politiske tiltak de siste tiårene: Redusert realverdi av barnetrygden, redusert kontantstøtte; i tilfelle av familier med to foreldre men én inntekt, reduksjon og fjerning av skatteklasse nummer to.

Alle disse tiltakene har vært støttet av venstresiden til tross for at de sannsynligvis bidrar til å øke barnefattigdommen. Spesielt har en ivret for å bli kvitt kontantstøtten, som har mange negative sider.

Les også: Hvis hun vinner dette, kan han lede Debatten til han blir pensjonist

Jobb er ikke nødvendigvis et valg

Men en skal mangle fantasi hvis en ikke ser forskjell på å motta 3000 kroner og å slippe å betale 3000 til barnehagen når fogden banker på døra - selv om det koster det samme for det offentlige.

Resonnementet synes ofte å være det samme som på høyresiden: Hvis folk ikke skaffer seg jobb, er det deres eget valg.

De må skyte gullfuglen

Kontantstøtte låser innvandrerfamilier inne i patriarkalske lommer, eller summen av støtteordninger blir så store at det ikke lønner seg å sende ut en til i arbeidsmarkedet. Problemet her er imidlertid at folk stort sett ikke lager sine egne arbeidsplasser. Det gjør arbeidsgivere.

Selv etnisk norske med god utdannelse kan måtte søke på hundrevis av jobber. Hvis en prøver å lage sin egen arbeidsplass og får tak i et lån til nødvendig utstyr, er sjansen for at det går galt svært høy, rundt 80 prosent.

Hvis en innvandrerfamilie klarer å skaffe seg to inntekter eller jobber har de skutt gullfuglen. Mange må klare seg med en. Og med nåværende skatte- lønns og stønadsstruktur, betyr det ofte at barna blir fattige.

Hva kan gjøres?

Å gjeninnføre skatteklasse nummer to kan ofte være til hjelp og gi økt fleksibilitet i situasjoner med to foreldre og én inntekt. Enten dette skyldes at den ene blir arbeidsløs, blir vanskelig diagnostiserbar ufør. Av dagens partier er det vel bare Kristelig folkeparti som gjerne så denne ordningen styrket.

Å klaske den enes inntekt på den andre og øke progresjonen for familier med to inntekter, er potensielt viktigere og svært viktig for å få en mer rettferdig fordeling av skattebyrden som vil kunne finansiere lavere skatt for fattige én-inntektsfamilier.

Problemet med å gå langt på denne veien, er ikke risikoen for at kvinner kunne gå tilbake til kjøkkenveien som var et alternativ på femtitallet, men at ordningen vil gi insentiver til skilsmisser og kanskje dyneløfting fra myndighetenes side.

Uansett vil antakelig Kristelig Folkeparti som gjerne vil støtte skatteklasse nummer to, ha mer betenkeligheter her. Omfanget av barnefattigdom kan gå ned, men hvis skilsmissehyppigheten går opp, blir virkningen på barnevelferden tvilsom.

De som rammes er innvandrerfamilier

Hvis en frykter at ulike batteri av støtteordninger – inkludert kontantstøtte – lukker kvinner ute av arbeidsmarkedet, kan myndighetene garantere at når inntektstaker to lykkes å komme seg ut, garanteres husholdet to tusen kroner ekstra nettoinntekt per måned hvis ikke den ekstra arbeidsinnsatsen i seg selv resulterer i dette.

Her kan du lese flere innlegg fra Norsk debatt.

I mine øyne ligger venstresidens eventuelle bidrag til økt barnefattigdom ikke i at den legitimerer innvandring, men at den så helhjertet har støttet en utvikling som forutsetter at tilpasningen to- foreldre-én inntekt, elimineres.

Denne tilpasningen oppstår ikke bare i patriarkalske lommer eller i rikmannsmiljøer.

Alle mulige tilfeldige begivenheter gjør at familier kan havne der, men det er mest sannsynlig at innvandrerfamilier blir rammet.

Kommentarer til denne saken