Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Såkalt «konverteringsterapi» er et begrep ofte brukt om forskjellige vitenskapelig diskrediterte metoder for å forsøke å endre menneskers seksuelle orientering og kjønnsidentitet.
Siden slike metoder ofte kan være skadelige både fysisk og psykisk, foreslår nå likestillingsminister Anette Trettebergstuen å forby dem i samsvar med anbefalinger av blant annet FNs høykommissær for menneskerettigheter.
Som vi i Faggruppen i religionsvitenskap ved Universitetet i Oslo understreker i vår høringsuttalelse om lovforslaget, er en av de største utfordringene ved fenomenet det tilsynelatende nøytrale begrepet.
Såkalt «konverteringsterapi» handler nemlig verken om terapi, medisin eller noe annet som fungerer i den alminnelige verden.
Dette er mirakeltro der pseudovitenskapelige begreper brukes for å skjule at det dreier seg om et rent religiøst fenomen.
Det finnes ingen metoder som kan endre noens seksuelle orientering eller kjønnsidentitet – men mange religiøse aktører prøver likevel å få oss til å tro at vi bør ta deres magiske ønsketenkning på alvor.
Her kan man trekke paralleller til for eksempel påstander om magiske helbredende medaljonger og hvordan religiøse aktører som tror at Gud skapte verden for noe over 5000 år siden, bruker «kreasjonisme» om sin religiøse overbevisning slik at den fremstår som noe vitenskapelig.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Denne bruken av sekulær og pseudovitenskapelig terminologi om religiøse trosfenomener representerer samtidig en menneskerettslig utfordring, fordi målet gjerne er at disse trosforestillingene skal presenteres som medisin eller naturvitenskap i helsevesen, skole eller i annen offentlig anerkjent virksomhet.
Om myndighetene kopierer trossamfunnenes språkbruk og på denne måten presenterer visse religiøse trossannheter som objektive fakta, trues religionsfriheten til de som ikke deler disse trosforestillingene, i det de kan tvinges til å innrette sin tilværelse etter dem.
Som FNs Menneskerettighetskomité understreker, beskytter religionsfriheten nemlig også «retten til ikke å bekjenne seg til noen religion eller tro.»
Den europeiske menneskerettighetsdomstolen påpeker tilsvarende at religionsfrihet også inkluderer «friheten til ikke å utøve en religion.»
Det å inkludere religiøs mirakeltro og religiøse forestillinger om hvem som skal defineres som syke i helsesektoren, truer religionsfriheten, retten til privatliv og retten til best mulig helse til dem som utsettes for såkalt konverteringsterapi.
Som påpekt av den panamerikanske underavdelingen av WHO, setter helsepersonell som tilbyr såkalt konverteringsterapi, derfor sin helsefaglige kompetanse til side ved å presentere «sosiale fordommer» i en profesjonell kontekst. Helsefaglig personell som er profesjonelt involvert i slike metoder, burde følgelig kunne miste sin helsefaglige autorisasjon. Uansett religiøs bakgrunn er helsearbeidere i stedet forpliktet til å formidle at såkalte «‹konverteringsterapier› ikke har noen medisinsk basis og representerer en alvorlig trussel mot de berørte personers helse og menneskerettigheter.»
Religionsfriheten til den som blir tvunget til slike metoder krenkes
Mens religionsfriheten til den som blir tvunget til slike metoder krenkes, innebærer religionsfriheten at voksne mennesker med full samtykkekompetanse i utgangspunktet kan utsette seg selv for religiøs praksis som er skadelig bare for dem selv – For eksempel nekte blodoverføring.
Staten kan likevel forby pseudovitenskapelig praksis som ifølge FNs Spesialrapportør for best mulig helse kan «forårsake betydelig psykologisk skade» og som FNs Spesialrapportør om tortur mener «kan utgjøre tortur eller, annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.»
Samtidig er det avgjørende hvorvidt andre er involvert.
Svært skadelige religiøst baserte metoder utført av en selv, for eksempel selvpisking i en religiøs kontekst, er menneskerettslig noe helt annet enn slike metoder utført av andre. Denne menneskerettslige distinksjonen kommer også klart fram i den foreslåtte lovteksten som bare forbyr praksis utført av andre.
Trosfriheten er absolutt
Som jeg skriver om i min bok «Religion og menneskerettigheter», er det alltid viktig å identifisere den rette balansen mellom ulike rettigheter. Staten har for eksempel ikke mulighet til å begrense rent religiøse forestillinger, i det trosfriheten er absolutt.
At noen ber for at mennesker skal endre sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet i den ene eller andre retningen, beskyttes i utgangspunktet av religionsfriheten så lenge det ikke inkluderer tvang.
Det kan være at trosfriheten også beskytter retten til at voksne mennesker med full samtykkekompetanse lar seg utsette for rent religiøse ritualer med håp om at man på mirakuløst vis kan få endret sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet – forutsatt at disse ritualene på ingen måte faller innenfor FNs definisjon av tortur.
Siden det er slik en alvorlig menneskerettslig utfordring at religiøs mirakeltro presenteres som pseudovitenskap, må myndighetene i så fall kreve at de som tilbyr slike rent religiøse ritualer, gjør det helt klart at dette ikke kan endre ens seksuelle orientering eller kjønnsidentitet innenfor rammene av terapi, medisin eller andre vitenskapelige metoder.
Ethvert tilbud om slike religiøse ritualer må i stedet presenteres som noe som bare kan virke på mirakuløst vis.
Det kan likevel ikke gis unntak for slike rent religiøse ritualer for barn under 18 år, siden de ikke har full samtykkekompetanse og Barnekonvensjonen krever at alle tiltak for barn skal være til barnets beste.
Likestillingsdepartementets forslag synes i hovedsak å være i overensstemmelse med gjeldende balanse mellom religion og menneskerettigheter, men burde ikke benytte «konverteringsterapi» som et nøytralt begrep i lovteksten.
«Såkalt konverteringsterapi» eller «Religiøst baserte metoder ment å endre seksuell orientering eller kjønnsidentitet» vil være mer korrekt.