(Trønderdebatt)

Om få uker går vi inn i vårt tredje år med ekstraordinær håndtering av en pandemi.

For mange av oss går tiden fort. Men for de som begynte på ungdomsskolen høsten 2019, har praktisk talt hele ungdomsskoletiden vært preget av koronaviruset. Det de fleste av oss ser på som unntakstilstand, er for mange unge den mest kjente normalen.

Tenk over hvor viktige og formende de åra var for deg selv. Ungdommer har de siste årene vært underlagt helt andre restriksjoner enn vi er vante med. Det har vært med på å prege deres sosiale utvikling, og deres opplevelse av hva som er normalt og ikke. Ikke bare på individnivå, men også som gruppe og som generasjon. Det sier derfor seg selv at vi vil merke ekko av disse årene i lang tid fremover - om ti år, og tjue, selv om det er vanskelig å vite nøyaktig hvordan det vil slå ut ennå.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Slik som mye ved denne pandemien vil:

  • Belastningen over tid på de ansatte i helsevesenet, som regelmessig har slått alarm om at de er på bristepunktet i kapasitet, til tider nesten uavhengig av smittestatus.
  • Alle som har vært ensomme, og som kommer ut av pandemien med en annen livssituasjon og en annen psykisk helse enn da dette begynte.
  • Og politikere, som har vent seg til helt andre terskler for maktutøvelse og forholdsmessighet ved kraftige tiltak overfor befolkning og sivilsamfunn - for ikke å snakke om helt andre standarder for pengebruk, som etterhvert også må tilbake til normalen.

Om jeg skal spå - og her må det legges til at jeg som kommentatorer flest er en elendig spåmann - tror jeg denne våren vil markere et ugjenkallelig skifte i hvordan vi opplever og håndterer koronaviruset. Det er ingen vei tilbake etter forrige ukes lette oppmykning i koronareglene, ganske enkelt fordi det er første gang det lettes på inngripende tiltak mens smittetallene fortsatt øker.

Regjeringens og helsemyndighetenes uttalte aksept for at langt flere vil bli smittet fremover bygger på alt vi så langt vet om omikronvarianten - at den smitter langt lettere, og at den etter alt å dømme fører med seg mindre alvorlig sykdom. Planen er som før: å begrense smitten nok til at helsevesenet greier å håndtere presset, men siden omikron-varianten er så mye mer smittsom, blir implikasjonene helt annerledes. Akkurat dette - at sjansen nå er svært høy for at du vil bli smittet i løpet av året, og at vi i begrenset grad vil forsøke å forhindre det - kan være en uvant og skummel tanke for mange. At vi nå skal bygge immunitet gjennom smitte. Men det medfører også en mulighet og et håp om at dette er den siste store smittebølgen.

Nettopp derfor er det på overtid å begynne en ny fase også i den offentlige debatten. Håndteringen av pandemien har siden starten vært preget av at de kortsiktige utfordringene og situasjonen akkurat nå fortrenger nesten alt annet. Dét er kanskje vanskelig å unngå i kriser som dette, men det har ført til at andre følger av pandemien enn intensivkapasitet og smittetall er blitt fortrengt.

Les også: Akkurat nå er det mer rasjonelt å sette en tredje dose i Norge enn å sende vaksiner til Afrika

Dermed blir mange av korona-konsekvensene i det norske samfunnet en egen form for «long covid», som i stor grad forblir udiagnostisert og ubehandlet. En kritisk debatt om den reelle kapasiteten i helsevesenet er i full gang. Det er svært positivt. Men det er på høy tid at politikerne greier å løfte flere av disse sakene opp fra anekdotene, forskningsrapportene og debattspaltene, og inn i stortingssalen og på regjeringens bord. Her er fem eksempler:

  1. Grensene for politikk. Har pandemien medført en varig aksept for en langt mer tilstedeværende og inngripende politikk i hverdagen vår? Hva får det å si for fremtidig utforming av lover og regler, og ikke minst fremtidig håndtering av kriser?
  2. Langtidsvirkningene for frivilligheten og sivilsamfunnet. Norske lag og organisasjoner har blødd medlemmer under pandemien. Dette er sentrale bestanddeler i det norske demokratiet, og vil ha konsekvenser i årevis. Hva er regjeringens og Stortingets planer for hvordan vi skal begynne gjenoppbyggingen av organisasjonslivet i 2022?
  3. Generasjon korona. Jeg er helt, helt sikker på at jeg ville vært en helt annen person i dag dersom jeg hadde brukt ungdomsskoleårene på å holde meg hjemme, holde meteren, ha hjemmeundervisning på og av, og teste meg ukentlig for et virus. Det ville trolig du også vært. Hvem er morgendagens voksne, etter to år med helt unormale omgivelser? Hvor mange vil slite med å henge med i videre opplæring, eller med egen helse? I hvor stor grad har pandemien bidratt til å reprodusere sosiale forskjeller blant unge?
  4. Folkehelsa. I to år har helsemyndighetene vært nødt til å anbefale ting som ellers ville vært sett på som oppskriften på en folkehelsemessig katastrofe. Resultatet er mer stillesitting, mer frykt og engstelse, mer skjerm, mer ensomhet, mindre organisert idrett, mindre kulturopplevelser, og sannsynligvis økt alkoholforbruk. Hva er de reelle skadevirkningene, hvem er hardest rammet, og hva skal samfunnet gjøre for å rette opp skaden?
  5. Næringslivet. Hvordan har pandemien påvirket næringslivet vårt på sikt? Har krisepakkene lykkes i å berge arbeidsplasser? Har de kanskje også hemmet utvikling og sementert en næringsstruktur som ellers ville vært i utvikling? Og hva med bransjene som har måttet ofre mest gjennom hele krisa, som servering, uteliv og kultur?

Les mer fra Norsk debatt

Lista er mye lengre. Men poenget består: Med en ny fase i pandemihåndteringen er det også på høy tid å forvente mer forpliktende politisk debatt om hva som kommer etterpå. Én ting er at det blir befriende for alle den dagen eteren fylles med helt andre saker enn korona. Men mange konsekvenser av pandemien vil bli hengende igjen i en generasjon dersom vi ikke tar politisk ansvar for å løse dem.

Forsømmer vi disse debattene, lar vi koronaviruset drive samfunnsplanleggingen.