Det er lett å se at ytringsfriheten er under press i Norge og i den vestlige verden. Stadig flere er ute og vil innskrenke retten til å ytre seg fritt i det offentlige rom. Ofte i det godes tjeneste - ofte for å beskytte det de mener er et godt formål.

Sist ute er forstander Ervin Kohn i det mosaiske trossamfunnet. I NRK Dagsnytt 18 i går gikk han ut mot ett av ytringsfrihetens mest kjente og eldste symboler - karikaturtegningen. Ifølge Kohn bør enkelte av avistegningene som daglig presenteres for norske lesere legges fram for «ofrene» først, før de publiseres, slik at den eller de tegnede kan få ta til motmæle samtidig med tegningen.

Jeg skal komme tilbake til hvorfor dette ikke henger på greip.

Først til bakgrunnen for det ekstreme forslaget, som er alvorlig nok:

Tegneren Herbjørn Skogstad, alias Herb i Bergensavisen, framstilte i forrige uke tidligere Oslo-ordfører Fabian Stang (H) stående framfor et gravsted med 22. juli-steiner, som han pekte på og kalte «partipropaganda».

LES MER: Fabian Stang-innlegg får flere til å reagere. - Smålig og kjip oppførsel

En ganske drøy tegning, med andre ord, ment som et bilde på Stangs overilte reaksjon på Jonas Gahr Støres 22. juli-tale om høyresidens ansvar for høyre-terror.

Fabian Stang selv ble krenket av tegningen, som han mente gikk langt over streken og framstilte ham som gravskjender.

Det har han full rett til.

Han har også full rett til å kalle tegningen «ufyselig» i et debattinnlegg i BA, og ellers la seg intervjue av andre medier om hvor feil han mener tegneren har oppfattet situasjonen. Også tegnere må tåle kritikk, på lik linje med andre. Kanskje særlig fra sine «ofre».

Men så er det at forstander Ervin Kohn i det mosaiske trossamfunn kommer på banen.

I NRK Dagsnytt 18 i går tok han til orde for at PFU-ordningen med samtidig imøtegåelse også bør gjelde satiretegninger. Altså at tegningen bør forelegges «offeret» før den publiseres, slik at en eventuell reaksjon kan komme samtidig - ikke etter at tegningen ble publisert.

Men Kohn bommer.

Vær varsom-plakatens punkt 4.14 om sterke beskyldninger gjelder faktiske opplysninger. Kravet om samtidig imøtegåelse skal sikre at feilaktige fakta blir luket vekk før publisering. Kravet gjelder også i kommentar- eller meningsartikler, men også her gjelder det fakta, selve meningen har aldri krav på samtidig imøtegåelse.

Her må eventuelle motdebattanter nøye seg med å sende en mening tilbake.

Og i en karikaturtegning er det sjelden faktiske opplysninger. Det er ingen lesere som tror at Fabian Stang virkelig har stått foran en 22. juli-gravlund, og at han virkelig har sagt «partipropaganda» om steinene. Tegningen er en tolkning, en mening, og således solid beskyttet av tegnerens menings- og ytringsfrihet.

Les også Erik Stephansen: Hvem har ansvar for terroren?

En annen sak er de praktiske problemene en slik forordning ville skape, eksemplifisert av VGs eminente avistegner Roar Hagen: Skulle for eksempel Erna Solberg ha krav på å få tilsendt en tegning til «forhåndsgodkjenning» dersom han en dag følte seg ekstra slem mot henne?

Dessverre skriver Ervin Kohn seg inn i en lite ærerik trend.

Det vakte oppsikt da New York Times for tre år siden bestemte seg for å droppe den daglige politiske tegningen i sin internasjonale utgave. Bakgrunnen var bråket rundt en tegning som framstilte Israels statsminister Benjamin Netanyahu som en hund, som ledet en blind USA-president. Netanyahu med David-stjerne i halsbåndet, Trump med kalott på hodet.

Tegningen utløste en storm av beskyldninger om antisemittisme, og markerte slutten på en lang tradisjon i amerikansk avishistorie.

Hvor lang denne tradisjonen er, kommer tydelig fram i Erle Marie Sørheims bok Karikaturenes historie, som kom ut i fjor. Allerede i hulemaleriene finnes tegn på karikaturer, og som maktkritikk og motstand mot uutholdelige regimer har mer eller mindre ondsinnede tegninger spilt en vesentlig rolle i hundrevis av år.

Selv mener Sørheim at satiretegningen er en truet kunstart, særlig på grunn av omfattende selvsensur. Her spiller både Muhammed-tegningene og den gryende krenkelses- og woke-kulturen en vesentlig rolle.

Det er derfor grunn til å ta utspill fra Ervin Kohn og andre «velmenere» på alvor, og utfordre dem på hva det alltid nærværende ønsket om sensur, i dette tilfellet forkledd som samtidig imøtegåelse, faktisk innebærer.

Til slutt:

Jeg er helt enig med Fabian Stang i at Herbs framstilling av ham er en svært karikert tolkning. Det er det en karikaturtegning er.