Dette innlegget ble opprinnelig publisert på skribentens Facebook-profil og er gjengitt med tillatelse.

Jeg har lenge kjent på et behov for å si noe om hvordan det er å jobbe i et helsevesen som opplever et stadig økende trykk av pasienter inn på sykehusene. Og hvor vi som helsepersonell blir pålagt flere og flere ikke-pasientrettede arbeidsoppgaver i tillegg til at vi har en økende mengde pasienter å ivareta.

Dette er svært krevende å stå i, og vi er mange som er slitne nå. Innlegget er ikke ment som kritikk av min arbeidsplass, men av helsevesenet som et system som må forbedres.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Klokken er nesten sju på kvelden. For første gang siden vaktskiftet klokken tre, har jeg tid til å stelle pasienten min. I fire timer har hun ligget i samme stilling i sengen, ute av stand til å si ifra om at hun ligger vondt eller enda mindre snu seg selv i sengen. Pasienten min er over 70 år. Hun har gjennomgått et stort hjerteinfarkt og pådratt seg hjertesvikt. Nå klarer ikke kroppen mer.

Den har gitt opp å fungere. Vår dame kan ikke det norske helsevesen gjøre mer for. Hun har sluttet å spise, og sluttet å drikke. Nå er vårt fokus å lindre hennes plager på vei inn i døden. Når dette gjøres riktig, er det en fin og verdig avslutning på et menneskes liv. Men i kveld er det lite som er rett.

Blir min jobb som sykepleier å vaske senger, pasientrom og toaletter

Hennes mann ba om hjelp til å snu henne mens vi satt i vaktskiftet og hadde rapport. Denne nødvendige halvtimen mellom hvert vaktskifte sørger for en sømløs overgang mellom skiftene, og er viktig for kontinuiteten. I tillegg er denne rapporten ofte vår eneste anledning i løpet av en arbeidsdag til å sitte i så mye som 30 sammenhengende minutter, men det er en annen historie. Mannen fikk hjelp av sin datter, og sammen snudde de mor over på siden.

Les også: Eliten i Oslo er rammet av mental avindustrialisering

Etter rapport og vaktskifte er det ofte et etterslep av utskrivningsklare pasienter som venter på å forlate avdelingen. Disse pasientene skaper bryderi for oss, for de er ofte i behov av en seng og et rom fram til utreise. Når de forlater avdelingen etter vaktskiftet, har rengjøringspersonalet gått hjem. De er som regel ferdige klokken 15, og det blir derfor min jobb som sykepleier å vaske senger, pasientrom og toaletter.

Smertelindring først etter åtte timer

I dag hadde vi i tillegg to smitterom som måtte vaskes, og det tar tre timer per rom å gjøre dette klart til neste pasient. Min avdeling er en medisinsk sengepost hvor nesten 100 prosent av innleggelsene er akutte. Det betyr at vi til enhver tid må være i stand til å ta imot hva som helst og hvem som helst. Derfor haster det å vaske rom, for vi vet aldri når vakttelefonen ringer og melder om nye pasienter.

Pasienten min ligger for døden. Av og til ynker hun seg og lager lyder. Vi som jobber med dette hver dag, skjønner at hun har smerter og plages av uro. Legen vår har allerede ordinert oppstart av smertepumpe lenge før vaktskiftet tok til. På grunn av vasking av senger, utskrivning av pasienter, smittevasking av rom og mottak av nye pasienter, får min pasient ikke koblet opp smertepumpen før klokken ni om kvelden. Dette er åtte timer etter at legen forordnet pumpen.

Det er noe fundamentalt galt med det norske helsevesen når sykepleiere brukes til renhold og matservering, mens direkte pasientrettet arbeid må neglisjeres på grunn av driftshensyn. Hver eneste dag må jeg vaske senger, vaske toaletter, bestille utstyr og drive portørvirksomhet.

Går doble vakter på grunn av mangel på folk

Jeg har tre års utdannelse og to år med videreutdanning. Jeg er kreftsykepleier med 25 års erfaring som sykepleier, og jeg nekter å akseptere at våre sykehus ikke kan ansette mennesker i støttefunksjoner rundt oss som jobber direkte med pasientene.

Kan noen forklare meg hvorfor mennesker med fagbrev innen renhold, som har opplæring i vaskemidler og metoder, ikke skal jobbe på et lokalsykehus etter klokken 15 på ettermiddagen?

Hvorfor skal hardt presset pleiepersonell drive med renhold, fylle opp skuffer og skap, bestille tørkepapir og løpe rundt og lete etter klær og sengetøy? Sykehuset driftes kontinuerlig, mandag som lørdag, 17. mai som julaften. Vi trenger renholdsarbeidere på jobb hele dagen, som kan avlaste oss, slik at vi kan ta oss av pasientene.

Vi er under hardt press for tiden. Folk er slitne, og vi har tidvis høyt sykefravær. På mitt lokalsykehus bes personalet jevnlig om å gå doble vakter på grunn av mangel på folk. Tenk deg 14 timer nesten uten stopp, hvor du har ansvar for menneskers liv og helse. I tillegg er vi i konstant i mangel av senger og rom.

Les også: Jens Stoltenberg bør trekke seg og spare regjeringen for en ny Norges Bank-tabbe

Når jeg går med vakttelefonen er jeg ofte mest bekymret for om vi har plass til pasientene som meldes, om vi er nok folk til å ta vare på dem, enn jeg er for pasientenes helsetilstand. Å løse logistikkutfordringer overgår tidvis enhver sykepleieoppgave jeg ellers måtte ha.

Politiske støtteerklæringer gir null mening

Kjære helsepolitikere.

Vi trenger ikke flere klapp på skulderen eller verbale støtteerklæringer som at vi «gjør en fantastisk jobb» eller at «vi står sammen med dere». Vi trenger et skikkelig økonomisk løft i det norske helsevesen. Det må bevilges penger fra øverste hold til å opprette stillinger på sykehusene og ansette flere folk; ikke bare sykepleiere og leger, men også driftspersonell som renhold, portører, bioingeniører og kjøkkenpersonell.

Vi trenger gode støttefunksjoner som utfyller pasientenes indirekte behov. Kort sagt; vi trenger flere folk. Vi opplever hver dag at behovet for helsetjenester er økende. Dette kan bare svares med å sette oss økonomisk i stand til å klare å møte det. Man trenger ingen mastergrad i bedriftsøkonomi for å skjønne at å yte helsetjenester ikke lønner seg. Det kommer ikke noe salgbart produkt ut i den andre enden.

Trenger et solid økonomisk løft

Det er derfor et umenneskelig press som legges på oss helsearbeidere, når sykehuset som «bedrift» skal spare penger og velger å gjøre dette ved å innføre ansettelsesstopp, inndra julefridager slik som ved UNN og be oss om å gå doble vakter. Hvilken løsning er dette på en krise? Hvor lenge kan man klare å jobbe under slike forhold?

Les flere meninger fra Norsk debatt

For meg gir politiske støtteerklæringer null mening om de ikke samtidig følges av betydelige strakstiltak. Vi kan ikke jobbe i en konstant unntakstilstand. Når eldrebølgen treffer for fullt om 5-10 år er jeg selv 60 år. Jeg tror ikke jeg står ved fronten lenger da.

Til pasienten min kan jeg bare beklage. Hun er offer for en systemfeil.

Feilen er måten norske sykehus drives på, og vi trenger en oppriktig politisk vilje til endring og et solid økonomisk løft til å endre sykehussystemet. Jeg kan ikke lenger akseptere at jeg som sykepleier skal brukes til renhold, logistikk og husarbeid når det er pasienters liv og helse jeg er utdannet til å ivareta.