Gå til sidens hovedinnhold

KrFs vei ut av krisen: Finn en kvinne!

Årets valg tyder ikke på at KrFs svar finnes i fortidens suksesshistorier. Jeg tviler sterkt på at dagens partileder er rett mann for å lede folket ut av ørkenen. Kanskje trenger man en ny kvinne?

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

(Trønderdebatt)

KrFs veteraner ser mørkt på framtida etter at partiet gikk på en historisk smell mandag kveld. Løsningen er kanskje nærmere enn de tror: «Look to Sweden»!

Det synes nesten uvirkelig i dag, men det er ikke mer enn tjue år siden KrF gikk til valg med ambisjoner om å få statsministeren – og utkvitterte 12,4 prosent av de avlagte stemmene. Det holdt hele veien inn til statsministerens kontor.

Kjell Magne Bondevik fikk sju år som norsk regjeringssjef – bare noen måneder færre enn Erna Solberg – og ga sammen med tidligere partileder Valgerd Svarstad Haugland det gamle bedehuspartiet et uttrykk som appellerte til helt nye velgergrupper. Mens partilederen innrømmet at hun gjerne koste seg med et glass rødvin på fredagskvelden, snakket kommentatorene om at Norge hadde fått et moderne, kristendemokratisk parti. I Høyre økte kritikken mot egen partiledelse. Mange fryktet at KrF ville overta som det førende partiet på borgerlig side.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Tjue år senere har Høyre fortsatt sine bekymringer – men trusselen fra KrF står neppe høyt på lista når valgresultatet evalueres. Den gamle samarbeidspartneren – og konkurrenten – ligger med brukken rygg. I den grad man i Høyre har krefter til å føle stort for gamle venner, er det nok snarere bekymring som siger på når man leser oppslagene om Kjell Ingolf Ropstad, mannen som nylig tok med seg kone og barn og flyttet fra gutterommet hjemme hos foreldrene.

KrF er et ektefødt barn av den lavkirkelige bedehusbevegelsen. Opptakten til partiet finner vi i ei skrinn vestlandsbygd – hvor dypt troende venstrefolk var bekymret over at eget parti leflet med byfolks hang til både teater, dans og rusdrikk.

Hva man avskydde mest var ikke enkelt å skille ut – alle tre ledet til det småbrukerne og misjonsmennene fryktet mer enn alt annet: Moralsk forfall, hor og vantro. Da venstrehøvdingen, bonden, rektoren og redaktøren Nils Lavik i 1933 ble vraket fra Venstres stortingsliste heiste man opprørsfanen. Et nytt parti så dagens lys. Man rakk bare å stille liste i Hordaland, men der var responsen til gjengjeld overveldende: Hele 17,2 prosent av velgerne fant fram det nyetablerte partiets stemmeseddel og puttet i urnene.

KrF ble født av en bevegelse i kraftig vekst og med enormt sterk appell til ungdom. Kristenfolket drev landets største internasjonale bevegelser – hvor kristen forkynnelse gikk hånd i hånd med utbygging av sykehus, skoler og folkeopplysning.

Det var en slags arbeidsfordeling mellom flere indremisjonsorganisasjoner og organisasjoner som rettet blikket ut – mot Kina, India og Afrika. Hedningene skulle omvendes – hva nå de bodde på Toten eller i Shanghai, og på veien skulle man løfte fattigfolk ut av elendighet gjennom innprenting av haugiansk arbeidsmoral, avhold fra drikk og hor og solid utdanning, riktignok med en sterk framheving av bibelske grunnsannheter i alle fag hvor dette var mulig.

Les også: Takk for pasientfokus og tanker i etterkant

Det var en suksessoppskrift. KrF vokste i takt med folkebevegelsen man var en del av. Partiets ledere ble aktede menn – kvinnene var lite synlige – i de kristne organisasjonene og nøt enormt stor respekt i by og bygd. Da professor Ole Hallesby rensket stemmen og ved hjelp av NRK lot folket høre at de var på vei mot evig fortapelse, vakte ordene engasjement i de tusen hjem – hva nå lytterne var enig med den kompromissløse predikanten eller avskydde budskapet som pesten. «Hvordan kan du som er uomvendt, hvordan kan du legge deg rolig til å sove om kvelden, du som ikke vet enten du vågner i din seng eller i helvede?»

Svært få ville løftet på øyebrynene av tilsvarende ord i vår tid. Men for snart 70 år siden var de uttrykk for en sterk samfunnsmakt – som sto i tydelig opposisjon til venstresiden i politikken.

Da Valgerd Svarstad Haugland for tjue år siden innrømmet at hun kunne ta seg et glass vin og dessuten flørtet med en kvinne på beste sendetid på fjernsyn, lå ikke Hallesbys epoke lenger tilbake i tid enn at mange av KrFs eldre velgere fortsatt hadde den markante professoren som sin fortolker av både privat og offentlig moral. De ble rystet over partiets øverste leder – og krevde retrett fra all lefling med verdier som man hadde brukt årtier på å advare mot.

Der man i borgerlige Høyre-kretser var bekymret over at KrF var i ferd med å bredde seg ut og bli en fare – fryktet man i mange kristne miljøer at partiet var i ferd med å bli så bredt at det sto i fare for å tape sin sjel. Isteden fant man fram ordene i evangeliet etter Matteus: «Gå inn gjennom den trange port! For vid er porten og bred er veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den».

Høyres bekymring viste seg grunnløs. Svarstad Haugland ble presset ut av partiledelsen – og man fant tilbake til røttene. Oppslutningen sank – og KrF ble gjenkjennbart. Partiets grunnfjell pustet lettet ut.

Les også: Regjeringen bør utøve aktivt eierskap i Telenor

Og det har grunnfjellet holdt på med siden! Samtidig som man har gått i begravelser og skrevet nekrologer over den ene partiveteranen etter den andre. Derfor nådde man også sperregrensen i høst. Den var ventet – og skyldtes i det alt vesentlige at partiets velgere faller fra, høyst naturlig. Om fire år er det enda færre igjen fra partiets gullalder. Da blir det ikke lettere å redde seg over sperregrensen.

KrF svinner ikke hen fordi partiet ikke har gode saker. Det vet enhver som har tatt seg tid til å lese partiprogrammet. Man har også kvittet seg med bekjennelsesplikten. Hva er det da som går galt?

Personlig tror jeg at dagens partileder er et vesentlig problem. Rett og slett fordi han kom til makten på falske premisser – og naivt og kunnskapsløst solgte inn et linjevalg gjennom påstander om at dette var veien til innstramming av abortloven. Historien var like troverdig som om Trygve Slagsvold Vedum skulle tatt Sp over til borgerlig side og sikret Erna Solberg fire nye år under lovnad om at dette var måten man kunne få skrotet EØS-avtalen på.

«Alle» skjønte at det beste KrF kunne håpe på, var at abortloven ikke ble liberalisert. I dag vet vi svaret. Det vet man også i Sp når det gjelder EØS-avtalen. Derfor kan man gjerne tviholde på retorikken om at den bør skrotes til «fordel for noe bedre». Men ingen i partiet kommer til å legge EØS på bordet i regjeringsforhandlingene som nå kommer. Fordi man vet at alternativet mest trolig er fullverdig norsk EU-medlemskap. Såpass til forstand hadde ikke Ropstad.

Men kanskje finnes KrFs vei ut av uføret på andre siden av grensen. Kristdemokraterna ble stiftet i 1964 med KrF som forbilde. I 2014 fikk partiet 4,57 prosent oppslutning i riksdagsvalget – og i likhet med i Norge så man skriften på veggen. Målinger viste at partiet lakk i alle retninger – helt likt KrF i Norge. På veien inn i mørket valgte man en ung norsk-svensk kvinne i tjueårene som partileder – Ebba Busch.

Få levnet henne store muligheter. Uerfaren fra rikspolitikken. Halvt utlending. Bakgrunn fra Livets Ords bibelskole. Nygift med en fotballspiller som var atskillig mer kjent enn seg selv. «Tyngde» var neppe ordet partifedrene – og mødrene – brukte da de solgte henne inn. Men kunne det strengt tatt bli så mye verre enn det allerede var?

Seks år senere har tobarnsmoren vært gjennom en høyst offentlig skilsmisse, har måttet svare for noen kontroverser knyttet til både liv og lære – men har en jevnt stigende stjerne blant både velgere og kommentatorer. Oppslutningen har ikke brutt lydmuren – men har økt med 50 prosent på veien. Det er atskillig bedre enn det motsatte.

Les også: Hvem bor her?

Jeg aner ikke hvor stor politisk forskjell det er mellom Kjell Ingolf Ropstad og Ebba Busch når det kommer til politikken, men at de framstår veldig ulike, vil de færreste benekte. Kjernestandpunktene synes sammenfallende – men der den ene våger det meste, framstår den andre redd for å støte og provosere sitt gamle grunnfjell, i en slik grad at potensielt nye velgere snur seg vekk.

Når Ebba Busch refser den svenske venstresiden for ensidighet i midtøstenpolitikken, nikkes det samtykkende i borgerlige kretser hvor sympatien for palestinerne er minst like stor som her hjemme. Når ledende KrF-ere gjør det samme, beskyldes de for å overse palestinernes lidelser. Selv om hun provoserer mange kjernevelgere, er hun åpent tilhenger av både svensk medlemskap i EU – og unionen som prosjekt i seg selv. Ikke trenger hun å drikke sin rødvin i smug, heller. Det hun gjør – det står hun for.

Les mer fra Norsk debatt

Kanskje er det så enkelt. At man finner noen som våger å være seg selv. På godt og vondt. Som da Busch for noen måneder siden lot sin nære venninne, influenseren Margaux Dietz, bli hjemkjørt av sine egne livvakter etter det hun innrømmet hadde vært en svært fuktig kveld på et av Stockholms mest kjente utsteder.

Jeg vet ikke. Men årets valg tyder iallfall ikke på at KrFs svar finnes i fortidens suksesshistorier. Da tviler jeg sterkt på at dagens partileder er rett mann for å lede folket ut av ørkenen. Kanskje trenger man en ny kvinne?

Kommentarer til denne saken