(Avisa Nordland): Denne paraden har vært avholdt hvert år siden Andre verdenskrigs slutt for å markere Nazi-Tysklands kapitulasjon. Den skjedde mens vi ennå skrev 8. mai 1945, i Russland hadde tiden gått inn i den 9. mai.

9. mai har etter hvert fått en nesten mytisk betydning i russisk historie, et slags 17. mai for den russiske nasjon og nasjonale stolthet. Det er ikke uten grunn. Ingen land mistet flere mennesker under krigen enn Sovjetunionen, anslaget er cirka 27 millioner.

Sovjetunionens innsats var også en helt avgjørende faktor bak det tyske nederlaget, noe russerne mener vi i vest aldri har gitt stor nok anerkjennelse.

Feiringen av 9. mai har derfor både hatt et preg av sorg og stolthet; sorg over alle de døde, stolthet over egen innsats i kampen mot nazismen. I en krig som kostet alle russiske familier minst ett familiemedlem.

Les også: I dag og i morgen skal ukrainere og russere feire den samme seieren i Berlin. Om det går bra?

De som har observert dagen på nærmere hold enn meg hevder at feiringen har endret karakter de siste årene. Sorgen over tapene av menneskeliv har blitt nedtonet, til fordel for en økt vektlegging av stolthet over egen militær styrke, den gang som nå.

Det er på mange måter ikke så rart. Generasjonen som opplevde krigen er i ferd med å dø ut, deres lidelser er i ferd med å bli minner som nye generasjoner kun kjenner til indirekte.

Men det er også et resultat av det forsker Aleksei Levinson ved Levada-senteret kaller «militariseringen av russiske sinn» under Putin.

Dette inkluderer et gigantisk prosjekt for å styrke landets «patriotiske utdanning», et prosjekt for blant annet å lokke 600.000 barn ned i åtteårsalderen inn i en uniformert «ungdomsarmé».

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Og innsatsen har virket. Ifølge Levada-senterets meningsmålinger gikk hæren i 2018 for første gang til topps i kåringen av den institusjon flest russere har tillit til, mer populær enn til og med president Putin selv.

Minnet om seieren over nazismen er en svært viktig del av denne militariseringen, koblet med en påstand om at fedrelandet igjen er truet av invasjon fra vest.

Putin gjentok den påstanden under sin tale ved årets parade; Nato planla å invadere Krym, derfor var det helt avgjørende for landets sikkerhet å agere i Ukraina.

Dette er ren løgn, men det er en løgn som går hjem i store deler av den russiske befolkning, særlig på en dag som denne.

Men det er ingen ny løgn, i det hele kom Putin med lite nytt under sin tale. Stikk i strid med hva enkelte vestlige observatører hadde ventet.

Blant dem varierte spådommene fra at Putin ville erklærer seier øst i Ukraina, til at han ville erklære full krig og starte en massemobilisering.

Han gjorde ingen av delene, derav min opprinnelige påstand; han varslet en fortsettelse av krigen som nå; «war as usual».

Det var nok ikke like overraskende som man kunne tro. Seier i øst er ikke nok for en despot som vil ta hele landet og mer til, og en generell mobilisering ville fort kunne bli svært upopulært innad i Russland.

En ting er stolthet over hærens innsats, en helt annet enn å sende en generasjon unge menn til fronten for å bli slaktet.

Putins tale befestet dermed det inntrykk som en stund har vært i ferd med å feste seg; denne krigen blir svært langvarig. Vi snakker antakelig år og ikke måneder.

Verken Russland eller Ukraina er sterke nok militært til å kunne nedkjempe hverandre. Samtidig synes det like klart at Putin ikke har gitt opp noen av sine opprinnelige mål; et passivisert Ukraina hvis utenrikspolitikk styres fra Moskva og en permanent stans av Natos utvidelse østover.

Begge deler er uakseptabelt for Vesten, og det synes allerede klart at Russland i stedet får en helt ny grense mot Nato og Finland på 1340 kilometer.

Les mer fra Norsk debatt

Det øker faren ytterligere for at frontene fryser til og gir oss et mer langsiktig problem: Hvordan vedlikeholder Nato og EU sin felles front mot den russiske aggresjon når det første sjokket og den mest umiddelbare fortvilelse er over og sanksjonene mot Russland begynner å ramme oss selv for fullt.

Det krever utholdenhet og vilje til å tåle effektene av en krig som bare fortsetter. For går vi lei av å leve i en tid med «war as usual» har Putin vunnet fram og alle vi andre tapt.