Krigen i Ukraina har skapt masse oppmerksomhet og diskusjoner rundt den politiske situasjonen i Europa; hovedsakelig når det kommer til hvordan vi i Vesten skal forholde oss til et udemokratisk regime i Østen.

Disse diskusjonene har ikke gått tapt på EU-tilhengerne i partier som Høyre og Venstre, som nå bruker krisen i Ukraina til å fremme tettere tilknytning til EU som det eneste legitime alternativet for økt samhold.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Innholdsløs argumentasjon

Hvordan Norge skal øke sin forsvarsevne mot offensive stater gjennom å avgi enda mer suverenitet til et overnasjonalt organ som EU, blir ofte ikke presisert. Dette kommer nok av den gode grunnen at disse to spørsmålene ikke har særlig mye med hverandre å gjøre. Norge er heldigvis medlem av forsvarsalliansen Nato, et organ som passer på våre sikkerhetsinteresser og støtter opp under våre militære behov.

EU-tilhengerne argumenterer også ofte for at tettere tilknytning til EU vil gjøre at Norge kan ta del i det europeiske fellesskapet. Heller ikke dette er et særlig godt argument, da vi uten tvil er medlem av det idehistoriske og menneskerettsbaserte fellesskapet i Europa, blant annet gjennom den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen.

Det kan vanskelig hevdes at Norge vil bli bedre tilknyttet dette fellesskapet gjennom at byråkrater i Brussel regulerer hvordan vi skal bygge veier i indre Sogn, og hvor lang holdbarhet vi skal ha på eggene produsert i Toten.

Ikke som planlagt

Da Stortinget i 1992 vedtok å innlemme Norge i EØS-samarbeidet ble avtalen presentert som et nærmest rent økonomisk samarbeid. Norge skulle få tilgang til Europas indre marked, samtidig som vi beholdt suverenitet over vår egen lovgivningsprosess. Siden den gang har virkeområdet og omfanget til EØS-avtalen vokst drastisk, på bekostning av de lovgivningsprosessene som egentlig skulle påvirkes her i Norge.

Les også: Tyskerne blir tvunget til å velge mellom pest eller kolera

Dette har man nylig fått eksemplifisert gjennom de enormt høye strømprisene vi har hatt i landet. At Norge bygger masse utenlandskabler, samtidig som vi gjennom ACER-avtalen binder oss til å ikke kunne regulere eksporten og importen av strøm, medfører naturligvis at strømprisene i Norge ender opp med å gjenspeile de mye høyere prisene en finner i resten av det europeiske kontinentet.

Dette er et eksempel på at politikk som er gunstig for EU, men som ikke nødvendigvis er gunstig for norske forbrukere. Slik politikk ville en fått langt mer av dersom Norge ble et fullverdig EU-medlem.

Sentralisering på to plan

Etter å ha tapt to folkeavstemninger om norsk EU-medlemskap turte hverken Arbeiderpartiet eller Høyre å overlate beslutningen til folkeviljen da det kom til spørsmålet om EØS-medlemskap. Denne samme motviljen til å lytte til folket ble også eksemplifisert gjennom tvangssammenslåingen av fylker under Solberg-regjeringen. Den gjennomgående trenden blant de som ønsker å gi opp mer av vår nasjonale suverenitet til EU, virker å være at vi skal konsentrere makten fra bygd til storby, samtidig som vi konsentrerer makten videre fra Oslo til Brussel.

Den drastiske politiske iveren til å sentralisere makt begrunnes ofte ved å argumentere for at større, mer spesialiserte og/eller mer kompetente beslutningsorgan leverer bedre og mer effektive resultater. Dette stemmer av og til, men langt ifra alltid.

Les også: Orbán vant valget igjen, men taper venner i EU

Det ser en blant annet ved at små kommuner med lokale tjenester konsekvent scorer høyest på meningsmålinger om hvor fornøyd man er med offentlige tjenester. Og selv i de tilfellene hvor sentralisering av makt bringer med seg økt profesjonalisering og effektivisering, er det viktig å huske på at dette skjer på bekostning av demokratisk nærhet til folket.

Det er ikke slik at vedtak som fungerer for mennesker i Spania og Portugal, alltid er like egnet å implementere her i Norge. I samme forstand vil ikke politiske avgjørelser som blir tatt i en storby som Oslo ofte ikke ta hensyn til de lokale forholdene i distriktene.

Større dam med flere fisker

Mennesker som bor på forskjellige steder har ulike behov. I et land som Norge, der vi allerede har problemer med å opprettholde befolkningsveksten og den lokale råderetten til menneskene i Distrikts-Norge, blir det problematisk å tenke hvordan vi vil bli påvirket dersom vi blir med i EU.

Les mer fra Norsk debatt

For hvordan vil suvereniteten til nordmenn, da særlig de som bor utenfor storbyene, bli påvirket dersom vi velger å kaste oss ut i en større dam med flere fisker? Vi som utgjør en såpass liten andel av befolkningen i Europa vil ikke ha innflytelsen vi trenger til å opprettholde vår nasjonale råderett, noe som til syvende og sist vil gå utover hvilke avgjørelser vi kan ta i våre lokalområder.

Når systemer vokser seg store, blir enkeltmennesker små.