Krigens redsel. I all sin gru. Sånn er krig – og dette må være en av de aller beste krigsfilmene som noen gang er lagd.

Den er i tillegg mye mer enn som så. Et familiedrama, med politiske overtoner som forhåpentligvis resulterer i en helt annen film.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

«Titanic» sin lillebror

Vi går inn i handlinga i 1939, noen måneder før Hitler okkuperer Norge. Alfred og Sigbjørn, to ufaglærte bestekamerater. Arbeidsledigheten er skyhøy. Hva skal de ta seg til – annet enn å søke hyre på en båt?

I 1939 trengte man ikke «båtførerbevis» for å jobbe til sjøs. Så hvilke valg har de, den dagen handelsflåten blir underlagt militær administrasjon? Når den som ikke lenger ønsker å delta i den norske handelsflåten blir å betrakte som desertør – landsforræder?

Vi følger Alfred og Sigbjørn gjennom tykt og tykt på sjøen - i Liverpool, Halifax, New York, Malta. Alfred knytter et helt spesielt bånd til en guttunge som mer eller mindre uvitende befinner seg i den norske handelsflåten. Aksel fyller 16 underveis, altså er han blitt «voksen», og også han blir «desertør» om han ikke blir med på de farefulle sjøferdene.

Ubåter og torpedoer. Dette er ingen lystseilas. Tvert i mot. Action-scenene fra havet gjør «Titanic» til lillebror. Dette er så til de grader dramatisk at du som sitter i kinostolen føler at det er umulig å puste.

Kristoffer Joner (Alfred) og Pål Sverre Hagen (Sigbjørn) er fantastiske i sine roller. Så er også tilfelle med Ine Marie Willmann, som spiller rollen som kona til Alfred. Og det samme kan faktisk sies om alle ekteparets tre barn; her er det mye skuespillertalent i emning.

Skifter karakter

Filmen varer i drøyt to og en halv time, og i den siste halvtimen skifter den totalt karakter. Nå er alt som heter action borte. Vi er i Bergen, der Alfreds familie – som ifølge offentlige rapporter ble drept i et bombeangrep i 1944 – gjør sitt beste for å leve et slags normalt liv. Inn i virkeligheten på Askøy kommer Sigbjørn, tilbakevendt fra krigens redsler. Uten sin beste kamerat.

Det går mange år i løpet av kort tid på lerretet mot slutten, men sluttscenene med de 70 år gamle kameratene Alfred og Sigbjørn er uforglemmelige. Og da nærmer vi oss Jon Michelets «En sjøens helt».

Dette er Nettavisens spaltister

«Krigsseileren» er en fantastisk flott film, som på alle vis står seg godt på egne bein.

Du forlater ikke kinosalen ubemerka etter å ha sett denne filmen. Om jeg hadde praktisert terningkast, ville jeg trilla en glassklar 6'er.

Men, vi lengter etter filmen som skal følge Alfred og Sigbjørns liv som traumatiserte krigsseilere i tiåra etter krigen.

Hvordan ble livet, for de tusenvis av sjøfolk som, ifølge festtalene, redda oss fra Hitler?

Vi veit en del om det, ikke minst takket være Jon Michelet.

Det blir ingen enkel affære, men den filmen må lages.