Arsenal - Manchester City 1-3

ERLING BRAUT HAALAND er i ferd med å levere en sesong Premier League aldri har sett maken til, men for mange er ikke det nok. Siden uka før seriestart, etter missen for åpent mål mot Liverpool på Wembley, har kritikken holdt seg gående.

Han spiller for feil lag, han blir ikke brukt riktig, han har for få berøringer – take your pick.

Det faktum at han så langt har overgått enhver målscorer i Premier Leagues 31 år lange historie er ikke nok.

HELDIGVIS FOR ALLE som liker en nordmann på toppen av toppscorerlista i verdens største liga, synes Erling Braut Haaland å være døv for all dritten som kommer hans vei. Han gjør bare det han kan best. Han er Erling Braut Haaland, Manchester Citys Mean Machine.

Mot Arsenal var han formidabel lenge før han begravde Arsenals håp på enda en målgivende pasning fra Kevin De Bruyne (1-3).

Måten han tok for seg på viser at Brauten har vilje og kapasitet langt ut over det å være den som avslutter Manchester Citys angrep.

Les også: Han har stoppet kjeften på alle

NÅR NORGE ÅPNER EM-kvalifiseringen mot Spania i Malaga 25. mars, er det denne versjonen av Erling Braut Haaland vi ønsker å se. En spiss som er villig til å ta drittjobben uten ball. En spiss som plager og mørner motstandernes midtstoppere mens han venter på åpningene og mulighetene for å skyte ballen i mål.

Erling Braut Haaland er ikke kakepynt på topp, han er like mye en arbeidsmaur med forståelse for oppgavene som kreves.

Den enorme gleden han viste da han tok antallet Premier League-scoringer til 26 på 22 spilte kamper, forteller også at han ikke tar noe for gitt.

Kritikerne kan bare holde på, men faktum er at Premier League har aldri sett maken.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Har du scoret 32 mål midt i februar, som Brauten har i alle turneringer, er du i nabolaget til å gå på vannet.

DET VAR EN gang Arsenals forsprang til Manchester City var 11 poeng. Søndag 15. januar var det åtte. I dag, fire kamper senere, og med bare ett Arsenal-poeng på de tre siste, er det Manchester City som topper tabellen.

Arsenal er fortsatt gode, og det er mulig å si de fortjener mer.

Men:

Der det virkelig gjelder, i begge ender av banen, er de ikke gode nok.

Les også: Han hater alle, alle hater dem

ARSENAL-MANCHESTER CITY, utsatt siden oktober i fjor høst, er Premier League sesongens største fotballkamp så langt. Før kampen minnet jeg om Newcastles situasjon i 1996, den gangen Manchester United var laget å slå.

Etter Manchester Citys 3-1 på Emirates denne onsdagskvelden sitter jeg igjen med den samme følelsen som på St. James Park i begynnelsen av mars 1996, da Newcastle var best og Manchester United vant 1-0.

Også denne ligatittelen er på vei til Manchester.

I 1996 var det Eric Cantona som samlet United-troppene, og som scoret det viktige målet i Newcastle.

I City er det Kevin De Bruyne som holder taktstokken.

KAMPER SOM DETTE defineres av øyeblikk, og da det gjaldt som mest så du forskjellen på lagene. På egen banehalvdel var Arsenal den direkte årsaken til to av Citys scoringer. I den andre enden manglet de en Kevin De Bruyne og en Erling Braut Haaland.

Martin Ødegaard sammenlignes ofte med Manchester Citys beste fotballspiller, for øvrig en av verdens beste, men Arsenals kaptein er ikke helt der ennå.

Les også: Haaland og City til topps etter seier mot Ødegaards Arsenal

Når det kommer til å fylle nierrollen (spiss) er Arsenals beste et hav unna Erling Braut Haaland.

PEP GUARDIOLA ER Premier Leagues dristigste manager, og mest sannsynlig den fotball-smarteste. På Emirates stilte han opp laget på slakk line. Før de ramlet av, i pausen, tok han grep og strammet opp formasjonen.

Manchester City våger mye i jakten på den femte tittelen på seks år, og er som oftest gode nok til å lande på beina.

Arsenal, som vågalt og risikofylt jobber med sin egen erfaringsbase, har ikke den samme bredden og tryggheten.

Og da er vi tilbake ved tilfellet Newcastle mot Manchester United i 1996.

Det vi ser nå begynner å ligne veldig mye.